Det politiske i Trojanerinnene av Euripides

Abstract

Denne oppgaven ser på om Trojanerinnene av Euripides som ble oppført første gang i 415 var en form for politisk teater, og gjennom den vise at han var kritisk til polis fremfor på å være med på å bygge oppunder den. Problemstillingen er: Gjennom en dramaturgianalyse av Trojanerinnene vil jeg forsøke å vise at Euripides var kritisk til polis i stedet for å være med på å bygge oppunder den. Min hypotese er at de greske tragediene endret seg gjennom det 5. århundre fvt. fra å være med på å bygge oppunder polis (bystaten) til å bli mer kritiske, og dermed også mer politiske slik som vi ser på det i dag. Utgangspunktet er Eric Bentleys definisjon av politisk teater hvor han mener at det politiske handler om kritikk av maktstrukturer hvor intensjonen er å kunne påvirke (i hvert fall tilskuerne). Metoden følger Gadamers hermeneutiske sirkel samt Thomas Postlewaits tanker som omhandler narrativitet. Det at det ikke finnes en sannhet om fortiden, og på en eller annen måte må vi forsøke å få med dem alle. Teaterhistoriografi slik som Erika Fischer-Lichte skriver om at all teateranalyse handler om tekst fordi at selve hendelsen/forestillingen er borte, og at vi ser den i en svært liten del av verdenshistorien. Postlewait mener vi må stille oss spørsmål som hva, hvordan og hvorfor når vi analyserer av om en dramatisk tekst er politisk. Tilnærmingen er dramaturgianalyse av tragedien med utgangspunkt i Aristoteles’ Poetikk, Peter Szondis tanker om form og innhold, Ulla Ryums spiraldramaturgi og Bertolt Brechts episke dramaturgi. De greske tragediene ble produsert for Den store Dionysosfesten som ble avholdt i Athen i det 5. århundre fvt., og det er denne tidsperioden som blir gjennomgått. Euripides’ dramatikk vil også bli kort gjennomgått. Dramaturgianalysen viser at det er to forskjellige handlinger og dramaturgier i denne tragedien. Den åpenbare som handler om de trojanske kvinnene har en sirkulær dramaturgi, og den som handler om utslettelsen av Troja følger en lineær dramaturgi og er mer lik dramatisk struktur. Og maktkritikken er underliggende i hele tragedien, og det politiske i tragedien er å finne i hvordan grekerne behandlet krigsfanger på, og ofrene i en krig.

In this thesis I will investigate whether the Attic Greek tragedy The Trojan Women by Euripides, which was performed for the first time in 415 BCE, was critical towards the polis, the city state, and therefore should be considered a form of political theatre. My statement is: Through a dramaturgical analysis of The Trojan Women by Euripides I will try to demonstrate that he was more critical towards polis instead of sustaining? it. The method I will use is the hermeneutical circle as it is described by Hans Georg Gadamer. And narrativity as defined and used by Thomas Postlewait. He posits that there isn’t one truth about the past. Another approach is theatre historiography based on the ideas of Erika Fischer-Lichte and Thomas Postlewait. Fischer-Lichte thinks all analysis of performance is based on a written text, since the event is gone. Postlewait thinks we must see the text in a bigger picture and ask why and how Attic Greek tragedies were produced and played. Attic Greek tragedies were produced and played in the light of the Great Dionysia festival in Classical times in Athens, and this City State will be discussed. Since we only have the dramatic text remaining, we don’t know anything about how it was performed, the approach will be dramaturgical. In the dramaturgical analysis I will try to show how this tragedy was a form of political theater in the sense of being critical towards polis as Eric Bentley defines political theatre. Since the oldest thoughts about how drama should be constructed were by Aristotle, he will be a part of the analysis, but he is not the best theorist to describe the dramaturgy in this play. I think this tragedy has two different stories, and Euripides’ main focus is how the story should be a unit. One story, which is the most obvious, is about the women and their situation, this follows a kind of circular dramaturgy, as Ulla Ryum describes as feminine. The second story is about the annihilation of the City Troy, and this is following linear dramaturgy and has a kind of dramatic structure described by Aristotle, which to Ryum is a more masculine way of telling a story. That is why I have used more modern thinkers like Peter Szondi’s thoughts about form and content, Ulla Ryum’s thoughts about feminine and masculine dramaturgy and Bertolt Brecht’s epic theater to understand the tragedy. The most important aspect of this tragedy is how the form and content are connected, but it also has elements of epic dramaturgy. I think in this context it is possible to discover a subtle, but nevertheless pronounced, criticism towards the polis Athen in this tragedy.