| dc.description.abstract | Enslige mindreårige flyktninger blir beskrevet som en sårbar gruppe. Det er gjort mye forskning på denne gruppen under asylfasen, men mindre forskning på tiden etter bosetting. Formålet i mitt masterprosjekt har vært å studere hvordan enslige mindreårige beskriver kontakten med barnevernet, og hva i kontakten som var viktig for å skape et nytt liv i Norge. Studiens problemstilling er: Hvordan snakker unge enslige flyktninger om barnevernets betydning for opplevelsen av relasjonell livskvalitet? I denne studien har jeg brukt data innsamlet gjennom et større forskningsprosjekt kalt Kreativ Sammen. Datamaterialet er hovedsakelig innhentet ved kvalitative intervju. I prosjektet var det 17 deltakere, i alderen 18 til 29 år. Blant deltakerne var åtte kvinner og ni menn. Deltakernes opprinnelsesland var Afghanistan, Sri Lanka, Myanmar, Somalia, Uganda og Eritrea. Jeg har hatt en analytisk tilnærming til datamaterialet i form av en tematisk analyse. Gjennom analysen ble det funnet tre hovedtemaer, med tilhørende undertemaer. Hovedtemaene er: «Ulike forståelser av hvem barnevernet er», «Tillitsfulle relasjoner», og «De viktige voksne hjelperne». Teoretiske perspektiv knyttet til relasjonell livskvalitet (White, 2010) og de tre elementene trygghet, tilhørighet og suksess (Kohli, 2011), er benyttet som ramme for oppgavens diskusjon i tillegg til aktuell forskning. Mine funn viser at enslige mindreårige har fått betydningsfull praktisk og emosjonell støtte fra barnevernet, og har gjennom barnevernet etablert gode, varige relasjoner. Tilgjengelig og tillit i relasjoner, samt opplevd tilhørighet, er faktorer som påvirker de unges opplevde livskvalitet. Funnene peker på at noen unge opplever behov for mer støtte og/eller avklaringer i overgangen til voksenlivet. | |
