«Der mennesker er, der er vondt at være» - En studie av vitalisme og naturskildring i Mikkjel Fønhus' Trollelgen

Abstract

Denne masteroppgaven tar for seg Mikkjel Fønhus’ roman Trollelgen (1921). Dette var hans mest populære roman, og den som i ettertid står igjen som hans magnum opus. Gjennom romanen følger vi elgen Rauten og jegeren Gaupa gjennom en 30-års periode som ender med døden i hverandres omfavnelse. Interessen for Fønhus som person har vært stor, men i litteraturvitenskaplig sammenheng har han blitt oversett, og plassert i den reduserende boksen «villmarkslitteratur». Jeg argumenterer for at Trollelgen er mer enn en jaktroman og skriver seg inn i samtidens vitalistiske strømning, en kobling som hittil har blitt ignorert. I min oppgave ser jeg hvordan Trollelgen skriver seg inn i den vitalistiske impulsen, med blikk på naturskildringen. Gjennom et dypdykk ned i romanens dyreskildring viser jeg hvordan den grenser til mellomkrigstidens dyrepsykologi, og forsøker å innta dyrs umwelt. I Trollelgen antropomorfiserer Fønhus dyr, og prøver å skape subjekter av dem. Erkjennelsen av at dyr er her og er noe vi må ta hensyn til, er en prosess startet av et gjensidig blikk. Han viser frem dyrs grenseoverskridende menneskelighet – noe romanens sivilisasjon reagerer sterkt på. Samtidig stiller romanen seg kritisk til sin egen antropomorfisering. På den andre siden blir Gaupa animalisert, og får har tilgang til en villdyrkraft og -rus som blir idealisert av romanen. Naturen blir et særlig område for denne hedenske livsdyrkingen, der Gaupas innlevelse i landskapet, sammen med et estetisert jaktsyn, fungerer som en kontrast til en svakelig tilværelse i bygden. Ved å grundigere undersøke Fønhus’ einstøings forbindelse til samfunnet rundt ham, belyser jeg hvordan romanen retter kritikk mot kristendommen og et potensielt oversivilisert samfunns humanitet. Trollelgen er et forsøk på å gi stemme, og re-sakralisere naturen. Problematiseringen av humanitet og overskridelsene mellom menneske og dyr, er i min lesning funksjonen til Trollelgen. Den antropomorfiserer dyr, og zoomorfiserer mennesker, disse utviklingslinjene møtes og tåkelegger grensen mellom menneske og dyr, uten å hviske dem komplett ut.

This thesis is a study of Mikkjel Fønhus's novel Trollelgen (1921). This was his most popular novel, and the one that later stands as his magnum opus. Throughout the novel, we follow the moose Rauten, and the hunter Gaupa through a 30-year period that ends with their death in each other's embrace. There has been an interest in Fønhus as a person, but in a literary context he has been mostly overlooked and placed in the reducing box "wilderness literature". I argue that Trollelgen is more than a hunting novel and writes itself into the contemporary vitalist movement, a link that so far has been ignored. In my thesis, I see how Trollelgen writes itself into the vitalistic impulse, with an eye on the depiction of nature. Through a deep dive into the novel's depiction of animals, I show how they border on the animal psychology of the interwar period, and attempt to show the animal's umwelt. In Trollelgen, Fønhus anthropomorphizes animals, and tries to create subjects out of them. The recognition that animals are here, and that this is something we must take into account, is a process started by the mutual gaze. He showcases animals' transcending humanity - something the novel's civilization reacts strongly to. At the same time, the novel is critical of its own anthropomorphism. On the other side, Gaupa is animalized, and gains access to a wild animal power and intoxication that is idealized by the novel. Nature becomes a special area for a pagan cultivation of life, where Gaupa's immersion in the landscape, together with an aestheticized view of the hunt, functions as a contrast to a weak existence in the village. By more thoroughly examining Fønhus's solitude man’s connection to the society around him, I illuminate how the novel directs criticism at Christianity and a potentially over-civilized society. Trollelgen is an attempt to give voice to, and to re-sacralize nature. The examination of humanity and the transgressions between man and animal is, in my view, Trollelgens purpose. It anthropomorphizes animals, and zoomorphizes humans, these lines of development meet and blur the boundaries between humans and animals, without completely erasing them.