«Du barn skalt have den samme lykke og glæde, som den Jamikas havde i verden» Gjenfødsel gjennom navngivning i tradisjonell samisk religion

Abstract

Innenfor tradisjonell samisk religion, i visse områder praktisert frem til 1800-tallet i nordlige deler av Fennoskandia og Russland, eksisterte det to ritualer som ble brukt for å gi navn eller å gi nytt navn til medlemmer av samfunnet. Navngivningsritualets formål var todelt; på den ene siden var deres funksjon å gi nyfødte medlemmer av familien et navn, og fungerte dermed som en initiering; på den annen siden fungerte det som et gjenfødelsesritual, hvor navnet på en avdød slektning ble valgt, basert på gitte egenskaper og ferdigheter eller hell denne gitte slektningen hadde hatt i sitt liv. Man tenkte at ved å oppkalle et barn etter denne stamfaren, ville stamfaren bli gjenfødt i barnet og med dem deres nyttige egenskaper eller lykke. Følgelig ble prosessen med å finne ut hvilket navn som skulle oppkalles i deres barn en oppgave av stor betydning for nye foreldre. Det var også mulig at navnet ikke stemte med personen det ble gitt til, noe som ville bli klart ved at barnet (eller den voksne) opplevde uflaks eller sykdom. I slike tilfeller ville et annet ritual, navnebytteritualet, bli utført for å vaske bort det gamle navnet fra personen og gi vedkommende et nytt. De eneste skriftlige kildene til disse ritualene er beskrivelsene forfattet av protestantiske misjonærer som arbeidet i områder samiske områder, med det formål å konvertere samene til kristendommen og utrydde den tradisjonelle samiske religionen. Samisk religion ble av misjonærene sett på som farlig «trolldom», noe som kommer tydelig frem i begrepene de brukte i beskrivelsen det. Når det gjelder navngivnings- og navnebytteritualene spesifikt er de mest detaljerte kildene fra det sørsamiske området på 1720-tallet. Denne masteroppgaven tar sikte på å utforske kildenes beskrivelse av navngivnings- og navnebytteritualene ved å anvende Ronald E. Grimes’ teori om elementene i ritualer, for å få et nytt perspektiv på hvordan ritualene var strukturert, hva som gikk inn i gjennomføringen av dem, og hvilke funksjoner de tjente innenfor det samiske samfunnet. Mikael Burleys kategorisering av ulike gjenfødselstradisjoner vil også bli brukt til å støtte diskusjonen om gjenfødelsens samfunnsfunksjon, slik den ble forstått i sørsamisk religion på 1720-tallet.

Within the indigenous religion of the Sami, in certain areas practiced until the 19th century in the northern parts of Fennoscandia and Russia, there existed two rituals utilized for naming or renaming members of society. The naming ritual’s purpose was twofold; on the one hand, its function was to give newly born members of the family a name, and thus served as an initiation; on the other hand, it functioned as a rebirthing ritual, where the name of a deceased ancestor was chosen, based on given characteristics and skills or good fortune this given ancestor had enjoyed in their lifetime. It was thought that by naming a child after this ancestor, the ancestor would be reborn in the child and with them their useful traits or good luck. Consequently, the process of figuring out what name should be invoked in their child became a task of great significance for the new parents. It was also possible for the name to be ill-fitting for the person it was given to, which would become apparent by the child (or adult) experiencing bad luck or dangerous illness. In such cases a second ritual, the renaming ritual, would be performed in order to wash away the old name off the person and to give them a new one. The only written sources to these rituals are the descriptions written by protestant missionaries working in areas populated by the Sami, with the purpose to convert the Sami to Christianity and eradicate the indigenous Sami religion. The indigenous religion was regarded by the missionaries as dangerous witchcraft, which becomes evident in the terms used by them in describing it. Regarding the naming and renaming rituals specifically, the sources are most detailed in the South Sami area during the 1720s. This master’s thesis aims to explore the sources’ description of the naming and renaming rituals by applying Ronald E. Grimes’s theory of the elements of rituals, in order to gain a fresh perspective on how the rituals were structured, what went into the enactment of them, and what functions they served within the Sami community. Mikael Burley’s categorization of various traditions of rebirth will also be used to aid the discussion regarding the societal function of rebirth, as understood in the south Sami setting during the 1720s.