Helvete eller fristed? En sammenligning av sinnssykediskursen i Amalie Skrams romaner om Else Kant og Tove Ditlevsens romaner om Lise Mundus

Abstract

I denne oppgaven undersøker jeg om det er mulig å spore en utvikling i sinnssykediskursen i Danmark dersom man leser Amalie Skrams romaner Professor Hieronimus og På Sct. Jørgen (begge utgitt i 1895) og Tove Ditlevsens romaner Ansigterne (1968) og Vilhelms værelse (1975). Ved hjelp av Michel Foucaults diskursteori og Erving Goffmans teori om totale institusjoner studerer jeg sinnssykediskursen hovedpersonene Else Kant og Lise Mundus forholder seg til. Her inngår undersøkelser av hvordan ulike romankarakterer snakker om, eller lar være å snakke om, sinnssykdom, hvordan pasienter bor og behandles samt hvilke faktorer som kan virke sykdomsproduserende. Overlegene utgjør sentrale brikker i romanuniversenes sinnssykediskurs. Deres språkbruk og pasienttilnærming er avgjørende for pasientenes opplevelse av institusjonaliseringen. Else Kant opplever å bli oversett av overlegen sin. Situasjonen medfører fortvilelse og sinne, hvilket fører til at hun stemples som sinnssyk. Lise Mundus på sin side får aldri stilt noen diagnose, og til tross for beltelegging og tvangsmedisinering ønsker hun å forbli innlagt på lukket avdeling. De to kvinnenes ulike opplevelser kommer særlig til uttrykk i deres helvetesforestillinger. Mens Else skildrer Kommunehospitalets 6. avdeling som et helvete, sammenligner Lise tilværelsen hjemme i egen leilighet med et helvetesopphold. Foucaults poeng om at diskurser endres i takt med samfunnsmessige endringer bekreftes ved at kvinnens bedrede posisjonering hos Ditlevsen medfører endringer i sinnssykediskursen. Likevel er det mulig å argumentere for at kvinner nå står overfor nye utfordringer, deriblant knyttet til medieutviklingen. Kampen mot patriarkatet er med andre ord ikke over, men nye utfordringer er kommet til, noe som igjen påvirker den rådende sinnssykediskursen.

This MA thesis is a comparative study of the discourse on madness in Amalie Skram’s novels Professor Hieronimus (1895) and På Sct. Jørgen (1895) and Tove Ditlevsen’s Ansigterne (1968) and Vilhelms værelse (1975). Michel Foucault’s discourse theory and the concept of a total institution as described by Erving Goffman serve as the theoretical framework, through which I investigate how changes in human interactions and cultural developments affect the discourse on madness. This includes an examination of how various characters discuss, or avoid, the topic of madness; the patients’ treatment and living conditions; and which factors can contribute to mental illness. In this thesis I argue that the doctors play a key role in shaping the discourse on madness. The doctors’ language and treatment are crucial to how Else Kant and Lise Mundus feel about being institutionalized. Else is left with the impression that the superintendent makes arbitrary decisions for his patients, and she gets furious when he refuses to authorize her release. Her reaction is then used as a proof of her insanity. Lise, on the other hand, is never diagnosed, yet wishes to stay hospitalized despite seclusion, restraints and involuntary medication. The contrasting experiences of the two women are highlighted by their depictions of hell. Foucault argues that discourses and social change drive each other. Building on this, I have found that when the status of women improves, the discourse on mental illness changes. Although the status of women may seem to have improved in Ditlevsen’s novels, women are still struggling with patriarchy. Additionally, new challenges are always appearing, for example through the development of media, which is also influencing the discourse on madness.