Optimal regulering av forurensing under imperfekt konkurranse

Abstract

Denne oppgaven handler om myndighetenes regulering av forurensing i imperfekt konkurranse. Betydeligheten av forurensing og oppmerksomheten rundt det påpekes, samt hvor vanlig imperfekt konkurranse er. Myndighetene må ta i betraktning at bedrifter under imperfekt konkurranse utnytter sin markedsmakt og produserer en lavere mengde sammenlignet med bedrifter i perfekt konkurranse. Dette gjør at den optimale reguleringen avviker fra perfekt konkurranse. Ettersom markeder av imperfekt konkurranse samsvarer mer markeder i virkeligheten, er problemstillingen valgt fordi jeg vil undersøke nærmere hvilke hensyn som er vesentlige for myndighetene når de skal regulere forurensing i markeder av imperfekt konkurranse. I oppgaven presenterer jeg sentral teori i tillegg til å sammenligne yttertilfellene av perfekt konkurranse versus imperfekt konkurranse, der det antas en produksjon og forurensing som proporsjonalt følger hverandre. I litteraturoversikten presenterer jeg tidligere litteratur angående regulering av forurensing i imperfekt konkurranse. I analysen implementerer jeg spesifikke funksjoner i et allerede eksisterende modellrammeverk, og regner ut optimalt skattenivå. Jeg forsøker dermed å studere nærmere hvilke faktorer som påvirker den optimale skattleggingen fra myndighetenes side. Analysen baseres på to ulike tilfeller av myndighetenes optimale skattlegging av en forurensende monopolist. I første tilfellet er produksjon og forurensing antatt å proporsjonalt følge hverandre. Deretter antas det at monopolisten kan gjøre avgjørelser angående sin produksjon og sitt utslipp mer uavhengig av hverandre, siden den har tilgang på teknologi for å produsere mer miljøvennlig. Reguleringen av forurensing avhenger av forholdet mellom produksjon og forurensing, og om myndighetene har tilgang på tilstrekkelig antall virkemidler. I diskusjonsdelen stiller jeg kritiske spørsmål til tidligere litteratur samt analysen. Implementeringen av spesifikke funksjonsformer gjør det i høyere grad mulig å diskutere ulike effekter, men de antatte funksjonene introduserer også noen svakheter ved modellen.