Person- og numerusbøyinga av verb i diplom frå Bergen og Voss 1430–1465. Ein variasjonslingvistisk analyse

Abstract

Denne masteroppgåva er ein studie av person- og numerusbøyinga av verb i mellomalderdiplom frå Bergen og Voss 1430–1465. Medan verb i gammalnorsk blei bøygde i tre personar og to numeri, manglar moderne norsk verbmorfologi bøyingskategoriane person og numerus. Mange av endringane som har ført til systemet i dag gjekk føre seg i den mellomnorske perioden (1350–1536). Med dette prosjektet undersøker eg verbmorfologien rundt midten av perioden. Undersøkinga er variasjonslingvistisk, og eg ser både på sosial variasjon, som mellom Bergen og Voss og mellom ulike sosiale stender, og variasjon innanfor bøyingsklassar og bøyingskategoriar. Eg freistar òg å kasta lys over austnordisk, og då spesielt svensk, innverknad på språket i diploma. Det teoretiske rammeverket for oppgåva er både morfologisk og sosiolingvistisk fundert. På den morfologiske sida er det teoriar om morfologisk naturlegdom som blir trekte fram, medan det sosiolingvistiske perspektivet representert av teoriar om språkkontakt og historisk sosiolingvistikk. Kjeldematerialet er 20 norske mellomalderdiplom, ti frå Bergen og ti frå Voss. Alle dei aktuelle diploma handlar om eigedom. Eg har lese tekstane frå nettversjonen av Diplomatarium Norvegicum side om side med bilde av originalkjeldene. Undersøkinga viser at numerusbøyinga av verb held seg godt i mine kjelder. Persondistinksjonen er borte i eintal, men framleis levande i fleirtal. Om ein ser bort ifrå eitt enkeltdiplom med svært høg grad av eintalsformer for fleirtalsledd, er forskjellane mellom Bergen og Voss små. Noko variasjon kan observerast mellom dei ulike sosiale stendene. Innanfor nokre av bøyingskategoriane er det tydeleg variasjon: Svake verb ser ut til å ha fleire brot med det gamle bøyingssystemet enn dei sterke verba, og 3. person er monaleg meir utsett for slike brot enn det 1. person er. Kategorien tempus har lite å seia for person- og numerusbøyinga. Mediopassive verbformer har eintalsform for fleirtalsledd oftare enn dei aktive formene, men materialet inneheld for få av desse verba til å kunna seia noko sikkert. Dei få konjunktivformene i mitt materiale har alle former som i gammalnorsk ville vore felles for eintal og fleirtal, og dei seier såleis lite interessant om utviklinga i person- og numerusbøyinga. Funna mine blir forsøkt forklart innanfor det teoretiske rammeverket i oppgåva. Eg argumenterer for at svensk påverknad har hatt noko å seia for bevaringa av numerus- og person i verbmorfologien, spesielt i Bergen. Meir enn både morfologiske og sosiale variablar, eller påverknad frå andre språk, ser det likevel ut til at det spesielt er syntaktiske tilhøve som har noko å seia for om fleirtalsformene av verba er bevart eller ikkje.

This master’s thesis explores person and number agreement in verbs collected from Norwegian medieval charters, all issued in Voss or Bergen between the years 1430–1465. While Old Norwegian verbs were conjugated with respect to three grammatical persons and two grammatical numbers, modern Norwegian has no such verbal agreement. Many of the changes that lead to the present system occurred during the Middle Norwegian period (1350–1536). This project creates a glimpse into the system as it was around the middle of this period. I study variation, both social, between Bergen and Voss as well as between different social groups, and morphological variation between different grammatical categories and values. Additionally, I attempt to shed light on the influence from East Scandinavian, particularly Swedish, on the language in the charters. The theoretical framework for the thesis is of a morphological as well as sociolinguistic nature, the morphological side of things represented by theories of natural morphology, the sociolinguistic side represented by the historical sociolinguistics and theories of language contact. My sources are 20 Norwegian medieval charters, ten from Bergen and ten from Voss. All of my charters deal in some way or another with property rights, either in the form of buying and selling, inheriting or contesting claims to property. I have read the texts as they are presented in Diplomatarium Norvegicum side by side with photographs of the original documents. My findings show a system in which grammatical person and number are still part of the language. The 1. and 3. persons have converged in the singular, but the distinction lives on in the plural. There are no examples of the 2. person in my sources. Aside from a single charter, with a particularly high percentage of singular verbs for plural subjects, the differences between Bergen and Voss are miniscule. There is some variation between the different social groups. Some of the different grammatical categories and values show variation worth mentioning, however. Regular verbs have a higher percentage of singular forms for plural subjects than do the irregular ones, and the 3. person deviates more from the old system than does the 1. person. Tense seems to have little significance for whether or not plural forms of the verbs are used. The middle voice has a higher percentage of singular verbs for plural subjects than the active voice, but there are too few examples of this grammatical value in my sources. The few examples of the subjunctive are in contexts where the singular and plural were identical already in the Old Norwegian stage of the language, and they are as such not of much interest in this case. I attempt to explain my findings within the theoretical framework for the thesis, and I argue that the influence from Swedish has played a significant role in the preservation of grammatical person and number in my sources, particularly in the charters from Bergen. Of more significance for the preservation of person and number in my sources, however, are the syntactic contexts in which the verbs are found.