| dc.description.abstract | I februar 2022 gikk Russland til krig mot Ukraina. Krigen har tvunget 6,2 millioner mennesker på flukt, som gjør denne fluktsituasjonen til den største flukten, siden 2.verdenskrig på europeisk kontinent. Krigen har vekket et enhetlig Europa, som har stått støtt ved den ukrainske befolkningens side, i kampen mot Russland. Den ukrainske befolkningen har blitt forstått som «one of us», et naboland i nød og en del av «The European Family», noe som har ført til en følt moralsk forpliktelse hos de andre europeiske landene til å bistå Ukraina. Norge bevilget i 2022 rundt 10,7 milliarder i bistand til Ukraina og land i regionen som ble spesielt berørt av krigen i Ukraina (Utenriksdepartementet, 2023). Norge har aldri før bevilget så mye til ett enkelt land på bistandsbudsjettet (Norad, 2023). Prosjektet vil ta for seg den bistanden Norge har gitt Ukraina, ved å ta imot flyktninger som har kommet som følge av krigen. De fleste flyktningene fra Ukraina har fått kollektiv beskyttelse i Norge. Dette betyr at flyktninger fra Ukraina får oppholdstillatelse i Norge, som gruppe. Slik slipper flyktningene som er har fått en kollektiv beskyttelse, å gjennomgå en tidkrevende ordinær asylprosess. I februar 2023, hadde 38 743 ukrainske flyktninger fått innvilget kollektiv beskyttelse i Norge (UDI, 2022b). Krigen i Ukraina og den etterfølgende flyktningstrømmen fra landet, har vekket et ekstraordinært engasjement i det norske samfunnet. Offentlige myndigheter, så vel som sivilbefolkningen, har engasjert seg for å kunne gi flyktninger i Ukraina en så god mottakelse som mulig. I kjølvannet av den varme velkomsten av flyktningene fra Ukraina i Norge, har det derimot oppstått en offentlig debatt om likebehandling av flyktninger i Norge. Flyktninger skal ifølge den internasjonalt vedtatte Konvensjonen om flyktningers stilling, ikke diskrimineres, på bakgrunn av etnisitet, religion eller opprinnelsesland. Formålet med dette prosjektet har vært å undersøke hvordan bakkebyråkratene reflekterer rundt den behandlingen flyktninger fra Ukraina har fått i Norge og om den er lik eller ulik behandlingen av andre flyktninger. Gjennom 6 kvalitative intervju med personer som arbeider med mottak og integrering av flyktninger i kommuner i Vestland fylke, har jeg i dette prosjektet undersøkt hvordan eksperter i feltet tenker om mottakelsen av flyktninger fra Ukraina i Norge og om flyktningene fra Ukraina får en lik mottakelse som flyktninger fra andre land og hvordan de reflekterer om behandling av flyktninger i Norge, generelt. Deres tanker, meninger og refleksjoner kan slik gi kontekstualisert innsikt i hvilken behandling flyktninger får i det norske samfunnet. Analysen har hatt en Grounded Theory – tilnærming. På et institusjonelt nivå er en klar juridisk avgrensning for hvem som kan defineres som en flyktning. I den empiriske virkeligheten er det ikke slik at flyktninggruppen oppleves som en homogen gruppe. Funn fra analysen viser hvordan eksperter i migrasjonsfeltet karakteriserer flyktninger fra Ukraina og «andre» flyktninger på svært ulike måter. «Ulikheten» kommer ikke bare fra deres ulike juridiske oppholdstillatelse, men også fordi de blir konstruert som mer «lik» eller mer «ulik» til det norske folket spesielt, men også til europeere generelt. Ekspertene karakteriserer ukrainske flyktningen blant annet som en høyt utdannet, hvit, europeisk person som ligner på gjennomsnittsnordmannen, som har lite behov for støtte og er lett å integrere i det norske samfunnet. På den andre siden finnes «den andre flyktningen» som blir karakterisert som en «ikke-hvit» person som har lite, manglende eller «ikke-overførbar» utdanning, er fra Afrika, er svært ulike nordmenn og som har et stort behov for oppfølging og som er vanskelig å integrere i det norske samfunn. Hvordan den ukrainske flyktningen blir karakterisert, legitimerer en ekstraordinær behandling av denne gruppen, da nordmenn og ukrainere oppleves og kategoriseres som medlemmer under den samme paraplyen, «The European Family». Det går fram av analysen at informantene opplever at flyktninger fra Ukraina får en annen behandling i Norge, enn flyktninger fra andre land og regioner. Denne behandlingen av flyktninger fra Ukraina skjer ikke bare på grunn av en «institusjonell definisjon av situasjonen», hvor de ukrainske flyktningene får kollektiv beskyttelse, men også på bakgrunn av en «sosio-kulturell definisjon av situasjonen», hvor det foregår kategorisering av hvem som tilhører «oss»-et, og hvem som ikke gjør det. Et annet sentralt funn fra empirien viser at informantene opplever at flyktningene fra Ukraina også har fått en bedre mottakelse i lokalbefolkningene, enn andre flyktninger. Informanten viser blant annet til hvordan lokalbefolkninger har engasjert seg som aldri før, gjennom å tilby husvær, arrangere innsamlingsaksjoner for flyktningene og ved å delta i integreringsarbeidet, hvor tilbudene kun var tilgjengelige for flyktninger fra Ukraina og ikke andre flyktninger. Jeg ser til slutt funn fra analysen i et større samfunnsperspektiv. I et større perspektiv må dagens situasjon forstås som sosiale prosesser hvor mennesket prøver å forstå de dynamiske dimensjonene som finnes i sosiale relasjoner. Gjennom å definere seg selv og kategoriserer andre som medlemmer av grupper, trekkes grenser mellom hvilke mennesker som ligner «oss» og hvem som ikke gjør det. En slik grensedragning muliggjør en favorisering av de som oppleves som likest «oss». | |
