Kyrkjeleg biletbruk. Eit studium av den norske kyrkjesalmen

Abstract

Kva skjer med dei språklege bileta i ein salme som blir revidert og teken med frå tid til tid og salmebok til salmebok? Dette spørsmålet ønskjer avhandlinga «Kyrkjeleg biletbruk. Eit studium av den norske kyrkjesalmen» å svara på. Med bilete forstår eg både konkrete sanselege referansar og meir abstrakte fenomen og omgrep. Northrop Fryes «Theory of symbols» frå Anatomy of Criticism (1957) utgjer teoretisk og metodisk grunnlag for dette arbeidet. Frye les teksten i ulike fasar: den bokstavelege, deskriptive, formelle, mytiske og anagogiske. Fem salmebøker frå norsk salmehistorie er representerte i materialet: Den Forordnede Nye Kirke-Psalme-Bog (1699, «Kingos salmebok» eller «Kingo»), Landstads Kirkesalmebog (1870); M. B. Landstads Kirkesalmebok revidert og forøket (1926), Nynorsk Salmebok (1925) og Norsk Salmebok (1985). Tekstkorpuset som utgjer materialet mitt, inneheld salmar som både står i «Kingo» (1699) og i Norsk Salmebok (1985). Det utgjer om lag 80 salmar, dei fleste er med i fleire enn dei to salmebøkene. Her er nokre av funna mine:

Ein hovudtendens i revisjonane er at det blir fleire salmar for kvar ny bok, og at dei vert kortare. Undersøkinga mi viser at både utval, revisjon og redaksjon av tekst og bok, påverkar forståinga av salmetekstane. Når salmane blir korta ned, går ofte konkrete bilete tapt, medan meir abstrakte og teoretiske teologiske omgrep og førestillingar blir verande.

Bilete som kan assosierast til mørke og død, smerte, djevel og synd, må vika. Jesu liding er detaljert framstilt i Kingos salmebok (1699) og dels i «Landstad» (1870). Også seinare salmebøker seier at Jesus lir og døyr, men dei skildrar det ikkje. Revisjonen av Thomas Kingos pasjonssalmar viser dette tydeleg. I omarbeidingane av desse salmane blir også det firfaldige mønsteret frå quadriga, som Kingo brukar i komposisjonen sin, øydelagt. Sambandet mellom GT og NT som er så tydeleg i salmane i «Kingo» gjennom typologi og quadriga, er lite eksplisitt formidla i salmebøkene etter 1900.

Den erotiske biletbruken blir dempa allereie med Landstad. Eit tydeleg døme er «JEsu søde Hukommelse» (K16), ein salme som framstiller nattverden som eit intimt møte mellom Jesus og salmens «eg». Kjærleiken er ofte nemnd i alle salmebøker, også bryllaupet, men det blir færre erotiske bilete etter kvart. Jesus blir meir ein god ven og bror enn ein eldfull brudgom eller ein lidande dødsdømd ein har medkjensle med. Når detaljrikdomen knytt til gudsbileta blir mindre, kan guddommen verka meir fjern.

Dei fleste bilete som er knytte til landskap, er meir bibelske enn dei er danske og norske i «Kingo». Landstad har norske innslag i revisjonane sine; dette er ein aukande trend, parallelt med at dei heimlege innslaga blir sterkare i nyskrivne salmar frå 1860 og utover. I salmane på nynorsk, ikkje minst av Elias Blix, finn vi kyst- og havbilete, også i revisjonane. I alle salmebøkene møter vi ein presentisk skapargud som er til stades og syter for at skapningane hans har det dei treng. Men Norsk Salmebok uttrykkjer også ei meir protologisk skapingsforståing når mennesket blir klar over at det øyder den gode jorda Gud har skapt. Mennesket har fått eit tydeleg ansvar for skaparverket, som det vanskeleg kan bera. Det nye økologiske medvitet slår inn i revisjonane i andre helvta av 1900-talet.

Mennesket trer noko meir i framgrunnen gjennom revisjonane, ein tendens som blir styrkt om ein jamfører med moderne salmar. Dette er både fordi menneskets liv og tru er det som gjerne står att når noko blir stroke, og fordi guddommen blir noko meir abstrakt.

Å studera salmane i dei respektive fasane og over tid, gir innsyn i trus- og fromheitshistoria, men også i språk og smak og ulike straumdrag i diktinga. Kyrkja prøver å tilpassa både retorikk og lyrikk for å høva med ei stadig meir sekulær og bibelframand forsamling. Eit spørsmål som reiser seg, er om revisjonane er forståelege for andre enn den «indre kjerne» i kyrkja.

What happens to the linguistic imagery in a hymn that is revised and included in several hymnals over the centuries? This question is the focus of the dissertation “Ecclesiastical Use of Images: A Study of the Norwegian Church Hymn.” By “images”, I mean both concrete sensory references and more abstract phenomena and concepts. Northrop Frye's “Theory of Symbols” from Anatomy of Criticism (1957) provides the theoretical and methodological foundation for this work. Frye reads the text in different phases: the Literal, Descriptive, Formal, Mythical, and Anagogic phase. Five hymnals from Norwegian hymn history are represented in the material: Den Forordnede Nye Kirke-Psalme-Bog (1699, Kingo's hymnal or «Kingo»), Landstad’s Kirkesalmebog (1870); M. B. Landstads Kirkesalmebok revidert og forøket (1926), Nynorsk Salmebok (1925), and Norsk Salmebok (1985). The corpus of texts that make up my material includes hymns that are present in both «Kingo»" (1699) and Norsk Salmebok (1985), totalling almost 80 hymns, most of which are found in more than these two hymnals. Here are some of my findings: One major trend in the revisions is that there are more hymns in each new hymnal, and they become shorter. My research shows that both the selection, revision, and editing of the texts and books affect the understanding of the hymn texts. When hymns are shortened, concrete images are often lost, while more abstract and theoretical theological concepts and ideas remain. Images associated with darkness and death, pain, the Devil, and sin often have to give way. Jesus' suffering is detailed in Kingo's hymnal (1699) and to some extent in Landstad’s Kirkesalmebog (1870). Later hymnals mention that Jesus suffers and dies, but they do not describe it as graphically. The revisions of Thomas Kingo's passion hymns illustrate this clearly. In the adaptations of these hymns, the quadruple pattern from the quadriga, which Kingo uses in his composition, disappears. The connection between the Old Testament and the New Testament, which is so clear in the hymns in “Kingo” through typology and quadriga, is less explicitly conveyed in hymnals after 1900. The erotic use of imagery is toned down already with Landstad. A clear example is “JEsu søde Hukommelse” (K16), a hymn that portrays the Eucharist as an intimate encounter between Jesus and the hymn's ‘I’. Wedding imagery and love are described in all hymnals, but there are fewer erotic images over time. Jesus becomes more of a good friend and brother than a passionate bridegroom or a suffering, empathetic figure. When the richness of details related to divine imagery diminishes, divinity can seem more distant. Images associated with biblical landscapes are more prevalent than Danish or Norwegian scenery in ‘Kingo’. Landstad introduces Norwegian elements in his revisions; this is a growing trend, paralleled by stronger local elements in newly written hymns from the 1860’s onwards. In Norwegian hymnals, especially those by Elias Blix, we find coastal and maritime imagery, even in the revisions. In all hymnals, we encounter a creator God who is present and ensures that his creations have what they need. However, Norsk Salmebok also expresses a more protological understanding of creation when humans become aware that they are squandering the good earth God has created. Man has a clear responsibility for the creation, which they find challenging. The new ecological awareness enters the revisions in the second half of the 20th century. Human life comes more to the forefront through the revisions, a trend that is strengthened in modern hymnals. This is both because human life and faith are often what remains when much of the imagery is removed, and because divinity becomes more abstract. Studying the hymns in their respective phases and over time provides insights into the history of faith and piety, as well as language and taste, and various trends in poetry. The Church tries to adapt both rhetoric and poetry to suit an increasingly secular and less biblically oriented congregation. One question that arises is whether the revisions are understandable to anyone other than the “inner core” in church.