Nynorsk og dialekt som scenespråk på Det vestnorske teateret - En sosiolingvistisk variasjonsanalyse av språklig praksis i teateret
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3139355Utgivelsesdato
2024-05-15Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Master theses [254]
Sammendrag
Masteroppgave i nordisk språkInstitutt for lingvistiske, litterære og estetiske studierUniversitetet i Bergen Våren 2024Student: Cecilia Hestmann WalsethVeileder: Agnete NesseTittel: Nynorsk og dialekt som scenespråk på Det vestnorske teateretUndertittel: En sosiolingvistisk variasjonsanalyse av språklig praksis i teateret
Denne masteroppgaven er en sosiolingvistisk undersøkelse av scenespråket i teateret. Problemstillingen er: Hvordan realiseres scenespråket på Det vestnorske teateret, og har dialekt og nynorsk ulike formål på scenen? For å konkretisere problemstillingen har jeg arbeidet med følgende forskningsspørsmål: Hva kan scenespråket fortelle om språkholdninger i teateret? Hvordan brukes språklig variasjon for å bygge karakter og miljø? Er normalisert nynorsk tale et sosial og geografisk nøytralt scenespråk? Det teoretiske rammeverket som er brukt i oppgaven inkluderer sosiolingvistisk teori om språkholdninger, identitet, nettverk og språklig tilpasning, i tillegg til teori om planlagt tale og dialekter.
Primærkildematerialet er en oppsetning av skuespillet Amadeus, som Det vestnorske teateret i Bergen satte opp høsten 2023. Med kvalitativ metode har jeg gjennomført en ikke-deltakende observasjon av oppsetningen, og deretter gjennomført et kvalitativt intervju med teaterets språkkonsulent. Under observasjonen ble det registrert hvilke språklige varianter av et sett variabler som ble realisert i løpet av en forestilling eller prøve. Funnene blir videre sett i sammenheng med intervjuet. Intervjuet gir innsikt i den språklige praksisen for teateret og reflekterer rundt de språklige valgene som er tatt. Intervjuet viser også språkkonsulentens målsettinger, mens observasjonen viser hvordan dette er realisert i praksis.
Undersøkelsen viser at det i utgangspunktet er normalisert nynorsk tale som brukes på scenen, mens dialektene fungerer som aksent under den normaliserte talen. I denne oppgaven blir denne aksenten referert til som klangbunn. Det nynorske scenespråket kan variere ut ifra ulike hensyn som nærhet til publikum og ønsket formalitetsnivå. Også flerspråklighet blir brukt som virkemiddel i stykket, og realiseres i form av aksentuert uttale, kodeveksling og full flerspråklighet. Både formalitet og flerspråklighet brukes for å skape avstand mellom publikum og scene, og er med på å etablerere karakter, miljø og tid i stykket. Dialekter blir som nevnt uttrykt gjennom klangbunn, men også gjennom avvik fra det nynorske scenespråket. Denne variasjonen formidler et prestisjehierarki som påvirker den språklige praksisen på teateret. Dette prestisjehierarkiet har normalisert nynorsk tale, vestnorsk og nordnorske dialekter på topp med høyest prestisje, og viser hvordan en regional identitet kan uttrykkes språklig. Undersøkelsen har også vist at gjennom bruk av sentrumsnære østnorske dialekter drar teateret nytte av mer tradisjonelle folkelingvistiske oppfatninger av hva som er det mest prestisjefulle språket, og kan bruke det for å skape formalitet i stykket. Resultatene viser dermed at språket har en funksjon i stykket, der det forsterker illusjonen av tid og rom. Samtidig brukes språket og språknormeringen til å etablere og underbygge teaterets identitetsforståelse. Master thesis in Nordic language Department of linguistic, literary and aesthetic studiesUniversity of BergenSpring 2024Student: Cecilia Hestmann WalsethTutor: Agnete Nesse Title: New Norwegian and Dialects as staging languages at The West Norwegian theatreSubtitle: A sociolinguistic variation analysis of linguistic practices in the theatre
This master thesis is a sociolinguistic analysis of the staging language in the theatre. The thesis aims to answer: How is the stage language realised at The West Norwegian theatre (Det vestnorske teateret) and do the speech varieties dialect and New Norwegian (Nynorsk) serve different purposes on the theatre stage? To specify the central question, I have worked with the following research questions: What stage language tell us about language attitudes in the theatre? How is linguistic variation used to build character and environment? Is normalised New Norwegian speech a socially and geographically neutral stage language? The theoretical framework used in the thesis includes sociolinguistic theory on language attitudes, identity, networks, and linguistic adaptation, as well as theory about planned speech and dialects.
The primary source material is the production of the play Amadeus, staged in the autumn of 2023 by The West-Norwegian theatre in Bergen, Norway. Using qualitative methods, I first conducted a non-participatory observation of the production and thereafter carried out a qualitative interview with the theatre’s language consultant. During the observation, I noted which linguistic variants of a set of linguistic variables were realised during a performance or rehearsal. The findings are further contextualised with the interview. The interview provides insight into the theatre’s linguistic practices and reflects on the linguistic choices made. It also reveals the language consultant’s objectives, while the observations demonstrate how these are realised in practice.
The study shows that normalised New Norwegian speech is the primary stage language, while dialects serve as accents underneath the normalised speech. The New Norwegian stage language can vary depending on various considerations such as proximity to the audience and the desired level of formality. Multilingualism is also used as a device in the play, realised through accented pronunciation, code-switching, and full multilingualism. Both formality and multilingualism are used to create a distance between the audience and the stage and contribute to establishing character, environment, and time in the play. Dialects are expressed through accents but also through deviations from the New Norwegian speech. This variation conveys a prestige hierarchy that influences the linguistic practice at the theatre. This prestige hierarchy has normalised New Norwegian speech, West Norwegian (Vestnorsk) and North Norwegian (Nordnorsk) dialects at the top with the highest prestige, demonstrating how a regional identity can be expressed linguistically. The study has also shown that by using centralised East Norwegian (Østnorsk) dialects, the theatre benefits from more traditional folk linguistic perceptions of what is the most prestigious language and can be used to create formality in the play. Thus, the results show that language serves a function in the play, reinforcing the illusion of time and space. At the same time, language and language norms are used to establish and support the theatre’s understanding of identity.