Tyskere i krigsfangenskap – Omorganiseringen av Wehrmacht i etterkrigstiden Norge, i perioden mellom 1945 til 1947.

Abstract

Formålet med denne masteroppgaven har vært å utforske hvordan Wehrmacht enhetene stasjonert i Norge ved freden, ble omorganisert til en organisasjon for håndteringen og administreringen av Avvæpnede fiendtlige styrker (DEF). Dette begrepet ble skapt av de allierte myndighetene mot slutten av krigen, for å omgå det tradisjonelle POW begrepet som var traktatfestet av Genèvekonvensjonene. Under dette nye begrepet var den allierte intensjonen at de gjenværende tyske sivile og militære myndigheter skulle ha ansvaret for å bevokte, forsyne, og administrere overgitte tyske soldater etter Victory Day i Europa. Det å ta i bruk gjenværende tyske myndigheter skulle vise seg å ikke være gjennomførbart i sentral og vest Europa, på grunn av avviklingen av de gjenværende tyske myndighetene. Dette var ikke tilfellet i Norge, der 20. Gebirgsarmee ble omorganisert til krigsfangeorganisasjonen Wehrmacht Befehlshaber Norwegen (WBHN), senere omdøpt til Deutscher Oberbefehlshaber Norwegen (DOBN). Organisasjonens nye ansvarsområde var å administrere og forsyne tyskere i Norge under alliert oversyn. Grunnene gitt av de allierte for nødvendigheten av dette i Norge, var at de ikke kunne garantere rasjonering etter Genèvekonvensjonene og at de hadde ikke tilstrekkelig mannskap til å effektivt administrere den store tyske styrken i Norge.

Tyskerne ble transportert til førbestemte områder kalt reservater. Disse reservatene ble videre organisert under den regionale sonen. Den regionale sonekommandanten var den viktigste kommunikasjonslinjen mellom de allierte og tyskerne i hver sone, og var ansvarlig sonenes daglige drift. Alle sonene var underlagt organisasjonens hovedkvarter på Bogstad ved Oslo. På sin høyde i juni 1945, var WBHN (DOBN) ansvarlig for å administrere mellom 365- 378 092 individer. Dette hadde allerede senket ned til 35 212 i mars 1946, videre til 515 i april 1947. Den siste tidsfristen for repatriering av tyskerne fra Norge var den 31. desember 1948. Ingen andre allierte nasjoner huset et like stort antall krigsfanger per innbygger som Norge, som samtidig repatrierte deres fanger raskere sammenliknet med andre allierte.

Under perioden de befant seg i Norge ble krigsfangene brukt til både sivile og farlige former for arbeid. De arbeidet i jordbruket i høst og vår månedene, men det var aldri en liknende etterspørsel for arbeid som i Frankrike. Deres ekspertise ble også anvendt av norske myndigheter for treningsformål. Den mest kontroversielle bruken av tysk arbeidskraft var i forbindelse med mineryddingen, minesveipingen, og ammunisjonsdumping. Opp til august 1945 har det så langt blitt dokumentert 209 dødsfall i forbindelse med farlig arbeid.

The purpose of this master thesis is to explore how the Wehrmacht units stationed in Norway during the onset of peace were reorganized to being organizations for the management and administering of Disarmed enemy forces (DEF). This term was created by the allied authorities towards the end of the war to circumvent the POW definition under the Geneva conventions. Under this new term the Allies intended for the remaining German civilian and military authorities to guard, feed, and administer surrendered German soldiers after Victory Day in Europe. Relying on remaining German authorities turned out not to be feasible in central or western Europe due to the breakdown and disbanding of most German authorities, this would not be the case in Norway, where the 20. Gebirgsarmee was reorganized into the prisoner organization Wehrmacht Befehlshaber Norwegen (WBHN) later renamed Deutscher Oberbefehlshaber Norwegen (DOBN). Whose new set of responsibilities was to administer and feed Germans in Norway under allied supervision. The reasons given for this necessity in Norway was that Allied authorities could not guarantee the Geneva Convention’s protection of rationing, and a lack of personnel to effectively administer the large force of Germans in Norway.

The Germans were transported to predetermined areas called reservations. These reservations were further organized under a regional zone. The regional zone commander was the main link of communication between the allies and the Germans in each zone and was responsible for the zone’s day to day operations. All the zones were subservient to the organization’s headquarters at Camp Bogstad outside of Oslo. At its height in June 1945, WBHN (DOBN) was responsible for administering between 365-378 092 individuals. This had already decreased to 35 212 in March 1946, then to 515 in April 1947. The last deadline for the repatriation of Germans from Norway was set to 31. December 1948. No allied country hosted a larger number of internees per capita than Norway, which simultaneously repatriated their prisoners sooner than other allied nations.

During their time in Norway the prisoners were used for both civilian and dangerous applications of labour. They were used in the agriculture sector during season, although there were no large labour demands such as in France. Their expertise was also often utilized by Norwegian authorities for training purposes. The most controversial application of German labour was in connection to Mine clearing, Minesweeping, and dumping of ammunition. By August 1945 there has so far been documented 209 deaths in connection to dangerous labour.