| dc.description.abstract | Fra og med høsten 2021 har Norge vært i en økonomisk nedgangstid, som har blitt omtalt som dyrtid. Endringen i den norske økonomien har resultert i at store deler av befolkningen har fått økte levekostnader. Følgelig har flere fått økonomiske bekymringer og blitt rammet av fattigdom (Poppe & Kemson, 2022). Den norske velferdsmodellen er basert på at det offentlige tjenesteapparatet, med NAV i spissen, skal ha det overordnede ansvaret for å sikre innbyggere økonomisk og sosial trygghet. Men under den økonomiske nedgangstiden har køene på hjelpetilbudene til frivillige organisasjoner blitt lange. Mange opplever altså å ha behov for frivillig hjelp for å håndtere de økte levekostnadene (Fløtten et al., 2023a). Hensikten med dette prosjektet er å undersøke hvilke implikasjoner økende fattigdom i dyrtid har for frivillig velferdsproduksjon, og ut fra dette diskutere om den økonomiske tilstanden har ført til endringer i forholdet mellom det offentlige tjenesteapparatet og frivillige organisasjoner for å hjelpe fattige.
Prosjektet er en casestudie av Frelsarmeens hjelpetilbud for mennesker rammet av fattigdom i Bergen. Det har blitt gjennomført åtte kvalitative intervjuer med medarbeidere på Frelsesarmeen, der av tre av dem er frivillige og fem er ansatte. Intervjuene belyser deres refleksjoner om Frelsesarmeens hjelpetilbud for fattige, opplevelser med å yte frivillig hjelp og oppfatninger om det offentliges evne til å sikre fattige menneskers grunnleggende levekår. Analyseprosessen baserte seg på en tematisk analyse som resulterte i tre analysekapitler: (1) Frelsesarmeens bidrag for å hjelpe mennesker rammet av fattigdom, (2) Å Arbeide i Frelsesarmeen, (3) Frelsesarmeens versus det offentliges rolle i dyrtid.
Informantene opplever at flere innbyggere har blitt rammet av økonomisk og sosial nød. Mennesker som oppsøker Frelsesarmeen, har behov for hjelp til å skaffe varer som inngår i et normalt forbruk. Ettersom Frelsesarmeen kan gi materiell hjelp umiddelbart, i form av at mat og andre nødvendige forbruksvarer, har deres hjelpeapparat blitt viktig for å sikre fattige menneskers grunnleggende fysiologiske behov under dyrtid. Som en implikasjon av det opplever informantene at organisasjonen har fått et økende ansvar for å hjelpe mennesker rammet av fattigdom under dyrtid. Endringen kan forstås i lys av at Frelsesarmeens arbeid er basert på filantropi, mens NAV er et byråkratisk system. Den forskjellige organisasjonsstrukturen medfører forskjeller i hva de slags hjelp som kan gis, hvem som kan få hjelp og når hjelpen kan gis. NAV stiller en rekke kriterier for å gi hjelp. Som følge av det oppfatter informantene at det offentlige tjenesteapparatet ikke evner å ivareta fattige menneskers levekår og at terskelen for å oppsøke NAV for hjelp har blitt høy. Frelsesarmeens hjelp derimot er lett tilgjengelig, tilnærmingen til hjelpe har utgangspunkt i kristne verdier og det stilles ikke omfattende kriterier for å hjelpe. Følgelig har terskelen for å oppsøke Frelsesarmeen blitt lavere under dyrtid, ettersom mange velger å oppsøke hjelpen fordi de ikke får hjelp fra NAV.
Funnene fra studien kan indikere at den norske velferdsmodellen er i endring, og at vi går en tid i møte med økt involvering av frivillige aktører i velferdsproduksjonen. En styrke med den norske velferdsmodellen er at frivillige organisasjoner kan bidra når det offentlige ikke er nok. Imidlertid er forholdet mellom offentlig og frivillig sektor basert på at frivillige organisasjoner skal supplere det offentlige. Derfor kan informantenes opplevelser av at de har fått utvidet ansvar, også indikere at den norske velferdsmodellen står overfor tre utfordringer. Det handler om at tilliten til NAV kan ha blitt svekket, at rollen Frelsesarmeen har i samfunnet har blitt utfordret og at ressurs- og rammebetingelsene til Frelsesarmeen er under press. | |
