Brakkvannstoleranse hos ulike stammer av lakselus (Lepeophtheirus salmonis)

Abstract

Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er en marin ektoparasitt som lever på laksefisk. Den skaper sykdoms- og velferdsproblemer hos både vill og oppdrettet laksefisk i Norge, og påfører oppdrettsnæringen store økonomiske kostnader. Det benyttes både forebyggende tiltak og behandling mot parasitten for å beskytte oppdrettsfisken, men også for å begrense forekomsten av lakselus på vill fisk. På grunn av økende resistens mot legemidler har bruken av medikamentfrie behandlinger blitt mer vanlig de siste årene, og denne typen behandling representerer nå den vanligste avlusningsmetoden i næringen. Mekanisk og termisk behandling er de mest brukte, men de siste årene er også ferskvannsbehandlinger benyttet som avlusningsmetode i økende grad. På bakgrunn av dette er det av interesse å kartlegge lakselusens toleranse for brakkvann og ferskvann, og om det kan ha oppstått variasjoner i denne toleransen hos ulike populasjoner av lakselus.

Tidligere studier har vist redusert aktivitet hos kopepoditter i brakkvann sammenlignet med sjøvann. Det er vist at eksponering av lakselus for vann med lavere saliniteter enn fullt sjøvann fører til en kraftig oppregulering av transkripsjonen til flere gener, spesielt ved saliniteter under 27 ppt. I tillegg er det funnet at lakselus-kopepoditter overlever eksponering for 21,1 ppt brakkvann i minst 24 timer, uten at dette ødelegger kopepodittene sin infektive evne i fullt sjøvann.

I dette masterprosjektet ble fire stammer benyttet for å undersøke brakkvannstoleranse hos lakselus-kopepoditter. Tre av disse stammene (LsAlta, LsGulen og LsOslofjorden) har vært i lab i mange år, og den fjerde stammen (LsBjørnafjorden) ble hentet fra et oppdrettsanlegg i 2023. Tre ulike typer forsøk ble utført. Observasjoner av kopepoditter fra de fire ulike stammene over en 24 timers periode der de ble inkubert i vann med ulik salinitet indikerte at luselarvene øker aktiviteten etter en tilpasningsperiode ned til 21,1 ppt. De tre genene LsP5CS, LsP5CR og LsK+-kanal, som trolig er involvert i osmoregulering ble oppregulert i alle de fire lusestammene 6 timer etter eksponering for 21,1 ppt brakkvann. For to av lab-stammene var det også en oppregulering av LsHSP70 etter eksponering i 21,1 ppt brakkvann, som indikerer ulik stressrespons hos kopepoditter fra de forskjellige stammene. To ulike typer smitteforsøk ble gjennomført. De viste blant annet at pre-inkubasjon i brakkvann i ett døgn ikke reduserer kopepodittenes smittesuksess i sjøvann, og at kopepoditter fra alle de fire stammene var i stand til å smitte laks ved 21,1 ppt etter pre-inkubasjon i brakkvann.