Digitalisering i sykepleieryrket. En kvalitativ undersøkelse av sykepleieres erfaringer og opplevelser i helsevesenet.

Abstract

Denne oppgaven har undersøkt sykepleieres erfaringer med digitalisering og gitt innsikt i deres perspektiver på arbeidssituasjonen, og hvordan dette har påvirket yrket. For å få innsikt i dette formulerte jeg to problemstillinger. For det første: Hvordan opplever sykepleiere digitaliseringen av arbeidsprosesser, og hvilke faktorer spiller inn på deres oppfatninger, opplevelser og holdninger til teknologien? For det andre: Påvirker digitale utstyr, verktøy og systemer effektivitet, kontroll og styring av sykepleieres arbeid, og hvilke konsekvenser har digitalisering for sykepleierens rolle, arbeidsoppgaver og kompetansekrav?

For å utforske dette utførte jeg åtte semistrukturerte intervjuer med et mangfold av sykepleiere fra ulike sykehus, sykehjem og avdelinger. Analysen viser variasjoner i sykepleiernes erfaringer med digitalisering. Sykepleierne bruker en rekke elektroniske systemer for å dokumentere, overvåke og koordinere pasientene i helsevesenet. Selv om elektroniske systemer er mest fremtredende i arbeidet, er det fortsatt noen informanter som bruker papirbaserte systemer. Bruken av penn og papir bringer med seg utfordringer som mindre oversikt og større rom for misforståelser. Videre peker sykepleierne på begrenset innflytelse før implementeringen av systemene. Enkelte forteller imidlertid om noe mer innflytelse etter innføringen. Analysen antyder også at det finnes alders- og kjønnsforskjeller i kunnskap og holdninger til teknologi. Yngre sykepleiere ser ut til å oppleve mindre utfordringer med å tilpasse seg teknologi enn eldre sykepleiere. I forhold til kjønnsforskjeller kan det reises spørsmål om en større interesse blant mannlige sykepleiere enn kvinnelige.

Systemene som sykepleierne bruker gjør arbeidsprosesser mer effektive og sparer dem tid ved å redusere manuelt arbeid. På en annen side viser analysen at systemene kan føre til mindre fysisk samhandling som kan forsinke responstider. Videre viser analysen til utfordringer relatert til tidspress og arbeidspress, som kan gjøre det vanskelig å lære seg systemenes funksjoner og påvirke pasientbehandlingen. Teknologi gir også ledelsen tilgang til tall og dokumentasjon, noe som kan føre til at de stiller spørsmål ved arbeidsprosessene. Dette kan føre til en følelse av overvåkning og sykepleierne forteller om en bekymring for at tallene ikke alltid gir et nøyaktig bilde av situasjonen.

Analysen antyder at teknologiske fremskritt har påvirket kravene til kompetanse. Spesielt innen spesialsykepleien som intensiv og anestesi er det viktig med opplæring og erfaring for å takle og tilpasse seg teknologien. Selv om det virker mest nødvendig i spesialsykepleien, er det fremdeles viktig i sykepleiekontekster der teknologi er mindre fremtredende. Analysen viser at sykepleierne synes å tilegne seg kompetanse mer gjennom praktisk erfaring enn formelle kurs og utdanninger. Videre peker analysen på en bekymring for at teknologi kan redusere pasientfokuset, spesielt blant yngre sykepleiere. Men analysen viser at det ikke bare er teknologien som utgjør problemet her. Økt arbeidspress og pasientrykk fører til mindre tid til pasientene. Avslutningsvis ser det ut til at digitaliseringen potensielt har ført til at sykepleierne har overtatt oppgaver som tidligere var forbeholdt leger og bioingeniører. De nye oppgavene, i kombinasjon med færre helsefagarbeidere og assistenter, kan føre til at grunnleggende pleieoppgaver får mindre oppmerksomhet.