Hodeskaller fra Papua Ny-Guinea: En case-studie av menneskelige levninger posisjon i to norske museer

Abstract

Nede i magasinene til Universitetsmuseet i Bergen, kan man finne en enslig dekorert hodeskalle fra Papua Ny-Guinea. Hodeskallen er godt bevart og formet til å ligne den avdøde personen som hodeskallen originalt tilhørte. I opprinnelsessamfunnet i Papua Ny-Guinea gjorde folk dette fordi de trodde at den avdødes ånd ville vende tilbake til hodeskallen etter døden. Dette stiller spørsmål som: Hvorfor befinner det seg en forfedre hodeskalle fra Papua Ny-Guinea i Bergen?

I denne masteroppgaven kommer jeg til å diskutere hvorfor det er menneskelige levninger i museum og om disse objektene burde bli returnert. Hodeskallene fra Papua Ny-Guinea ble ervervet under den koloniale perioden og representerer en mørkere side av historie. Som oftes vil slike objekter miste sitt originale meningskontekst og dermed blir rekontekstualisert for å passe inn i vestens konsept av museumsobjekter.

Datamaterialet i denne oppgaven omhandler en hodeskalle fra Universitetsmuseet i Bergen og to hodeskaller fra utstillingen ARV fra Kulturhistorisk Museum i Oslo. Jeg intervjuer to fagfolk med lasjoner til hodeskallene. Med dette skal jeg se hvordan to norske museer bruker hodeskallene i to ulike museumspraksisene. Selv om datamaterialet er lite, kan vi se en stor forskjell i måten de to museene bruker hodeskallene på og deres forståelse av materialet.

Materialet som presenteres viser to forskjellige praksiser, en der de ikke viser hodeskallen basert på hodeskallenes opprinnelige kontekst og som menneskelige levninger. Den andre måten blir den bruket på en praktisk måte. I utstillingen ARV er hodeskallene plassert med gjenstander fra andre steder i verden og relikvier fra middelalderen, som plasserer hodeskallen i samme tidslinje. Hodeskallene framstilles som utdaterte og uaktuelle i dag, mens sannheten er at kulturgruppene hodeskallene tilhører er like viktige og aktuelle i dag. Forskningen viser hvordan de vitenskapelige og etiske sidene av debatten har både viktige perspektiver når det gjelder bruk av menneskelige levninger og problemet med hjemsendelse og gjenbegravelse.

Basert på de to eksemplene viser den et tomrom for ansvar og representasjon, og reiser spørsmål som: Bør det være en felles standard for bruk og representasjon av menneskelige levninger på tvers av norsk museum?

In the archive of Bergen University Museum, we can find a lonely ancestral skull from the Sepik River area of Papua New Guinea. The skull is well crafted and shaped to look like the living person the skull once belonged to. In the original culture it is believed that the soul of the dead would once again return to their skull. So why is one of these ancestral skulls in Bergen?

In this thesis I will discuss the reason for why there is human remains in Norwegian museum and if object made of human remains should be returned. Objects like the head skull from Papua New Guinea were taken during colonial period and represent a dark time in histories. Often than not, object with such connotation will lose the original meaning they hold, and therefore get recontextualised to fit into western concept as a museum object.

With one head skull in Bergen University Museum’s magazine and two skulls at an exhibition in Oslo called ARV. I interviewed two people with relation to the skulls in Norwegian museums, one from the University Museum in Bergen and the other form the University Museum in Oslo. With this I will see how Norwegian museums use the skulls in these two different museum practices. Even though the data material is small we can see a vast difference in the way the two museums use the head skulls and their understanding of the material.

The material presented shows two different practices, one in which they do not show the skull based on its original context and as human remains. The other one uses it in a practical way. In the exhibition ARV, the skulls are placed with objects and other relics from the Middle Ages, which places the skull in the same timeline. The skulls are presented as outdated and not relevant today, while the truth is that the cultural groups the skulls belong to are just as important and relevant today. The research shows how the scientific and ethical sides of the debate have both important perspectives regarding the use of human remains and the problem of repatriation and reburial.

Based on the two examples, it shows a void for responsibility and representation, raising questions such as: Should there be a common standard of use and representation of human remains across Norwegian museum?