Følgetjenesten for psykiatriske pasienter i en distriktsregion.

Abstract

Formål: Formålet med studien er å undersøke hvordan følgetjenesten for psykiatriske pasienter som er vurdert å ha behov for tvangsinnleggelse, er organisert og fungerer i en distriktsregion. Regionen er tilknyttet en sentralisert psykiatrisk døgnenhet med godkjenning for innleggelse på tvang med døgnopphold. Følgetjeneste omhandler oppfølgingen av pasienten fra og med vurderingen til vedkommende er kommet til døgnenheten, inklusive selve transporten. I den aktuelle distriktsregionen er det lang reisevei til den godkjente enheten. Tvangsinnleggelser medfører derfor lang transport, med behov for at pasientene blir fulgt av tjenesteytere. Metode: Søk ble utført hos aktuelle aktører for å innhente relevant skriftlig informasjon. Dette ble supplert med informasjon fra direkte kontakt per e-post. Fire personer tilknyttet tjenesten, med antatt inngående kjennskap til den, ble intervjuet. Intervjumaterialet ble tematisk analysert. Resultat: De lokale vilkårene medfører at følgetjenesten ofte blir krevende for pasienten. Det foreligger ikke samarbeidsavtale mellom kommunene og helseforetaket hvor ansvar og prioriteringer er avklart. Kommunalt ansatte har alene ansvaret for pasienter i transittiden, uten kapasitet eller kompetanse. Politiet bruker mye tid og personell på vakthold på legevakten og ved kommunal akutt døgnenhet. Tilgangen på personell, de organisatoriske rammene og økonomi gjør at aktørene må gjøre prioriteringer i utførelsen av alle sine oppgaver. Konklusjon: Kommunene og helseforetaket bør utarbeide konkrete og utfyllende tjenesteavtaler hvor de enes om prioriteringer, prosedyrer og ansvar. Muligheter for å skape tettere kontakt mellom kommunene og helseforetaket lokalt, eksempelvis ved at psykologer i akuttambulant team er tilgjengelige gjennom hele døgnet, bør vurderes.

Objective: The aim of this study is to investigate how the follow-up services for psychiatric patients who have been assessed as needing involuntary hospitalization, are organized and function in a district region. The region is associated with a centralized psychiatric inpatient unit with approval for involuntary admissions. The follow-up services concern the follow-up of the patient from the assessment until they have arrived at the inpatient unit, including the transportation itself. In this district region, the distance to the approved unit is long. Involuntary admission therefore involves a long transportation, with the need for the patients to be followed by service providers. Method: Searches were carried out with the relevant actors to obtain relevant written information. This was supplemented by information from direct contact by e-mail. Four people associated with the service, with presumed in-depth knowledge of it, were interviewed. The interviews were thematically analysed. Results: The local condition means that the follow-up service is demanding for the patient. There is no cooperation agreement between the municipalities and the health trust where responsibilities and priorities are clarified. Municipal employees have sole responsibility for patients during transit, without capacity or professional expertise. The police spend a lot of time and personnel on duty at the emergency room and at the municipal 24-hour emergency unit. The availability of personnel, the organizational framework, and the financial circumstances mean that the actors must set priorities for their tasks. Conclusion: The municipalities and the health trust should draw up specific and complementary service agreements where they agree on priorities, procedures and responsibilities. The possibility of creating closer contact between the municipalities and the health trust locally, for example by having psychologists in the emergency outpatient team available around the clock, should be considered.