"Det er vår måte å kommunisere på". En studie av språkbruk blant ungdom i flerspråklige miljø i Bergen

Abstract

This master thesis addresses language use among multilingual youth in Bergen. The main purpose of the thesis is to determine whether it is possible to identify a unique speech style among youth in multilingual settings Bergen. The formulation is based on the research question from UPUS-Oslo, and I attempt to shed light on the same question for Bergen within the scope of a master thesis. The procedures are also inspired by the methods used in UPUS- Oslo, and it is mainly a qualitative study. The data are based on my own observations from fieldwork, from a questionnaire with 45 participants, and 12 of these have then participated in an interview and 5 adolescents participated in peer conversations. The data collection took place in multilingual settings in different areas in Bergen, and one setting which represents a perspective outside of the multilingual environments. One of the research questions concerns situational switching. By comparing language usage in the interviews and peer conversations, it became apparent that the adolescents use certain linguistic features only in the conversation among friends. This can be interpreted as if the style is used in informal situations with peers. The features that appeared in the peer conversations in contrast to the interviews are lexical, grammatical and prosodic. When the adolescents themselves characterize the style, they mainly mention lexical features. Code switching, crossing and stylization are linguistic practices that seem to be a part of the style. These are analyzed in the light of the concept languaging, which means that the adolescents use the linguistic resources that are available in the communities of practice they belong to. Concerning what the adolescents themselves report about the functions of the speech style, some say it has no function, while what others mention can be related to in-group, secret language, having fun, to represent the foreigner", toughness and prestige, socio-economic status and to belong to a local place. These functions are complex and can overlap each other. The use of the speech style can be connected to acts of identity; that is, linguistic features are used both to identify with certain groups and to dissociate oneself from others, and this seems to be evident in my findings. When asked whether there exists a unique form of Norwegian in multilingual environments in Bergen, almost all participants answer yes. It can however, on this basis, not be stated that there exists one unique way of speech within these groups, because it cannot be taken for granted that the adolescents share the same perception of the speech style, and furthermore, features used by some of the adolescents were not observed with others. Linguistic heterogeneity seems to be a fitting description of both the structural and functional aspects of the linguistic practices. Rather than speaking of one distinct variety or speech style, it seems reasonable to discuss the emergence of new linguistic features in the communities, which the adolescents use as a part of their available linguistic resources as languagers.

Denne masteroppgaven er en undersøkelse av språkbruk blant ungdom i flerspråklige miljø i Bergen. Hovedmålet med prosjektet er å finne ut om det er mulig å identifisere en særegen talemålsstil blant ungdom i disse miljøene. Formuleringen er dannet ut ifra problemstillingen i UPUS-Oslo, og jeg forsøker å belyse dette spørsmålet for Bergen innenfor rammene for et masterprosjekt. Fremgangsmåtene er også inspirert av metodene som ble brukt i UPUS-Oslo, og det er hovedsakelig en kvalitativ undersøkelse. Dataene er basert på egne observasjoner fra felt-arbeid, spørreskjema svart på av 45 ungdommer, og 12 av disse har deretter blitt intervjuet og 5 ungdommer har vært med på vennesamtale. Datainnsamlingen har foregått i ulike fler-språklige miljø, i tillegg til ett miljø som representerer et utenfraperspektiv. Et av forskningsspørsmålene omhandler situasjonsbetinget veksling. Ved å sammenligne språkbruken i intervjuene og vennesamtalene, kom det frem at ungdommene benytter visse trekk kun i vennesamtalene. Dette kan tolkes som at talemålsstilen blir brukt i uformelle situasjoner sammen med venner. Trekkene som kom frem ved denne sammenligningen var både leksikalske, grammatiske og prosodiske. Når ungdommenes selv skal rapportere hva som karakteriserer stilen, nevner de hovedsakelig leksikalske trekk. Kodeveksling, crossing og stilisering er språklige praksiser som gjør seg gjeldende. Disse har blitt sett i lys av languaging, som vil si at ungdommene på ulike måter og til ulike formål tar i bruk ulike språklige ressursene som er tilgjengelige i praksisfellesskapene de tilhører. Når det gjelder det ungdommene rapporterer om hvilke funksjoner stilen har, sier noen at den ikke har noen funksjon, mens andres utsagn kan knyttes til inngruppe, hemmelig språk, å både ha det morsomt og å være morsom, å representere "utlending", tøffhet og prestisje, sosio-økonomisk status og stedstilknytning. Disse funksjonene er komplekse og kan overlappe hverandre. Det å benytte seg av en særegen talemålsstil, kan ses på som identitetshandlinger, acts of identity. Man bruker lingvistiske trekk både for å identifisere seg med visse grupper, og for å distansere seg fra andre, og dette synes å gjøre seg gjeldende ved mine funn. På spørsmål om det eksisterer en særegen form for norsk i flerspråklige miljø i Bergen, svarer nesten alle informantene ja. Likevel kan det ikke på grunnlag av dette, påstås at det eksisterer én særegen måte å snakke på i disse miljøene, da det ikke kan tas for gitt at ungdommene har den samme forestillingen om hva som utgjør denne stilen, og dessuten ble trekkene registrert hos noen ikke observert hos alle ungdommene. Språklig heterogenitet ser følgelig ut til å være en passende beskrivelse av både de strukturelle og de funksjonelle trekkene ved den språklige praksisen. I stedet for å snakke om én distinkt varietet eller talemålsstil, synes det rimelig å drøfte framveksten av nye lingvistiske trekk i praksisfellesskapene, som ungdommene bruker som en del av sine tilgjenglige lingvistiske ressurser - som språkere (languagers).