Fra lidelse til relasjonell kompetanse: Bedrer dialektisk atferdsterapi interpersonlig fungering hos pasienter med Borderline personlighetsforstyrrelse?

Abstract

This paper evaluates the effectiveness of dialectical behavior therapy (DBT) in improving interpersonal functioning in patients diagnosed with Borderline personality disorder (BPD), presenting the results from both quantitative and qualitative studies. The paper includes the investigation of three different modes of the treatment; standardized DBT, modified DBT, and DBT skills training groups. Results from both quantitative and qualitative studies indicate that DBT is effective in improving interpersonal functioning in BPD patients, while the qualitative studies also among other things demonstrate some important connections between interpersonal functioning and other BPD symptoms, in addition to suggesting that DBT can be applied in the treatment of various patient groups and in different kinds of settings. Moreover, the results from the quantitative studies indicate that standardized DBT is more effective than modified DBT and DBT skills training groups. Though these results are promising, interpersonal functioning was treated only as a secondary measure in most of the quantitative studies, and the number of both types of studies meeting the inclusion criteria is relatively low. More research is needed in the field, where interpersonal functioning should be given more attention and treated as a primary measure. Key words: Dialectical behavior therapy, Borderline personality disorder, interpersonal functioning.

Denne oppgaven evaluerer effektiviteten av dialektisk atferdsterapi (DAT) i forhold til bedring av interpersonlig fungering hos pasienter med Borderline personlighetsforstyrrelse (BPF), der resultater fra både kvantitative og kvalitative studier blir presentert. Oppgaven inkluderer undersøkelse av tre ulike former av den aktuelle behandlingen; standardisert DAT, modifisert DAT og DAT ferdighetstreningsgrupper. Resultatene fra både de kvantitative og de kvalitative studiene indikerer at DAT er effektivt for bedring av interpersonlig fungering hos BPF-pasienter, i tillegg til at de kvalitative studiene blant annet demonstrerer viktige sammenhenger mellom interpersonlig fungering og andre BPF-symptomer, samt foreslår at DAT er anvendelig i behandlingen av forskjellige pasientgrupper og i ulike typer settinger. Videre indikerer resultatene fra de kvantitative studiene at standardisert DAT er mer effektivt enn modifisert DAT og DAT ferdighetstreningsgrupper. Selv om disse resultatene virker lovende, ble interpersonlig fungering kun behandlet som en sekundærvariabel i de fleste kvantitative studiene, og antallet av begge typer studier som møtte inklusjonskriteriene er relativt lavt. Mer forskning trengs på området, der interpersonlig fungering burde bli viet mer oppmerksomhet, samt bli behandlet som en primærvariabel.