Amplifying Ambiguities. Art on the Fringes of Biotechnology

Abstract

This doctoral dissertation presents a study of artists’ engagements with wet biotechnologies, considering ‘bioart’ in relation to related approaches. Bioart is at present emerging as an important art form that enters directly into the sphere of biotechnology. Since its emergence in the 1980s, the phenomenon has evolved in parallel with the transition to the 21st century and what is often referred to, both optimistically and ominously, as the “biotech century”. Today several hundred artists worldwide work with biotechnology. The thesis explores the tension between bioart’s topical and methodological relationship to biotechnology, and its claims to some other, aesthetic quality defining it as art. My thesis is empirically based on a case study performed at the SymbioticA Centre for Excellency in Biological Arts at the University of Western Australia. SymbioticA is an artistic research laboratory that invites artists in residence to do immersive lab research in order to develop their knowledge and ideas for bioartworks. The case study was supplemented by participant observation of other contexts, as well as visits to the exhibitions Semipermeable(+) and Grow Your Own… Life After Nature, and numerous conversations with practitioners during the period of 2012-2015. The thesis consists of five articles, bound together by an introduction. Paper I discusses the hybrid field of ‘artscience’, as a wider context for the bioartworks studied in the other papers of the thesis. In the still emerging field of ‘artscience’, whose actors seek to combine the advantages and knowledges of the sciences with those of the arts and humanities, the idiom of the ‘third culture’ is common. How does terminology affect collaborations and ideas of interdisciplinary success stories in this field? I argue in this paper that the very term artscience, in simply joining together the words ‘art’ and ‘science’, is re-enforcing an old notion of a binary opposition between these two fields, building on a discourse from C. P. Snow’s seminal Rede lecture The Two Cultures (1959). Furthermore, the term does not reflect the reality of interdisciplinary collaborations, which involves actors from multiple fields other than ‘art’ and ‘science’. I suggest that this discourse may occlude the multiple possible constellations of practitioners, roles and approaches, and thus be a potential limitation to real interdisciplinary collaborations. In Paper II I introduce the concept of fringe biotechnology, in order to discuss bioart in relation to the younger movement of DIYbio, considering them as interlinked, and yet significantly different, practices. DIYbio consists of a diverse network of actors who use biotechnological methods for amateur and hacking purposes, and includes many bioartists. Since these approaches are thus closely related in practice, I argue that the lack of scholarly accounts and terminology connecting them seems to imply a continued fundamental divide between the inside of academic and corporate science, and the outside of public, social and cultural uses of the technologies. I suggest that the term ‘fringe biotechnology’ opens up for studying these practices across the inside-outside divide, and focus on four spaces of fringe biotechnology in order to illustrate this: The community lab Genspace in Brooklyn, NY, the artscience institution The Waag Society’s Open Wetlab in Amsterdam, the London Biohackspace and SymbioticA. Differences between practices, I argue, can be found as much within a single space as across these institutionally different laboratories. Both differences and relevant commonalities may be analysed comparatively when these practices are considered as examples of fringe biotechnology. Paper II thus presents an early contribution to scholarly thinking about these practices as interlinked. Paper III starts with a description of the biological arts exhibition Semipermeable(+) (curated by Oron Catts, director of SymbioticA, in Sydney in June 2013), and then jumps back to describe the goings-on at the SymbioticA Centre in the previous months. I was a resident at SymbioticA from February to May 2013, and through participant observation followed the process of making the exhibition. During my residency, the Semipermeable exhibition was one of the main endeavours of the staff, and for some of the people more loosely affiliated with the Centre. The paper discusses a perceived “gap to the gallery”, considering that the Semipermeable visitors were not provided access to or information about the (bio)technological processes involved in making the artworks. What role, then, should dissemination play in such exhibitions? While it is not necessarily problematic that different audience groups engage with the artworks at different levels of understanding, I propose that forms of dissemination that focus on both the technoscientific and artistic elements of the artworks may give gallery visitors new insight into how the artworks work as art, and thus contribute to the affective, visceral experience that such artworks can, in the best case, impart. How may the open-endedness of bioart and speculative design act in communicating the topic of biotechnology, and specific issues within it? Paper IV discusses the Grow Your Own… Life After Nature exhibition (2013-14) at Science Gallery Dublin, which was presented as a “synthetic biology exhibition”. Considering this explicit framing, what conception of synthetic biology (synbio) was displayed through the contributions at the exhibition? In this paper, I discuss how the pieces in the exhibition relate to some institutional and corporate visions and practices of synbio, particularly in light of a conscious effort by synbio practitioners to shape public perceptions of the technologies. The framing of the exhibition may significantly influence the reception not just of the artworks but also of synbio, I posit, and conclude that the range of approaches and the open-ended nature of many of the pieces included in the exhibition imply that different visitors will interpret the exhibition, as well as the potentialities of synthetic biology, in very different ways. Paper V considers artworks by the SymbioticA-based Tissue Culture and Art Project and their reception as the empirical starting point for connecting perspectives from art and morality discourses with those of bioethics, thus developing one possible ethics for bioart. I contend that consideration of what artworks can do is vital in validating ethically problematical applications of biotechnology for art, and argue that the affective, visceral qualities of living artworks may spur the audience on in developing their personal ethical framework. In the introduction I give an overview of the terminology and literature about bioartworks, discuss the connections between these five articles, and consider how they may work to amplify ambiguities.

Denne doktorgradsavhandlingen presenterer et studie av kunstneres bruk av bioteknologi, og leser ‘biokunst’ opp mot beslektede tilnærminger. Biokunst er en fremvoksende kunstform som går direkte inn på bioteknologiens område. Siden de første biokunstnerne startet på 1980-tallet har fenomenet utviklet seg parallelt med overgangen til det 21. århundre og det som ofte omtales, både optimistisk og illevarslende, som ‘bioteknologiens århundre’. I dag jobber flere hundre kunstnere over hele verden med bioteknologi. Avhandlingen analyserer biokunst opp mot beslektede tilnærminger som biohacking og design, og utforsker spenningen mellom denne kunstens tematiske og metodologiske forhold til bioteknologi, og dens krav til en annen, estetisk kvalitet som definerer den som kunst. Avhandlingen er empirisk basert på et case-studie utført ved SymbioticA Centre for Excellency in Biological Arts ved University of Western Australia. SymbioticA er et kunstnerisk forskningslaboratorium som inviterer kunstnere til forskningsopphold med sikte på å utvikle kunnskap og ideer til biokunstverk. Case-studiet ble supplert med deltagende observasjon av ‘biohackere’ og besøk til utstillingene Semipermeable(+) i Sydney og Grow Your Own… Life After Nature i Dublin, samt samtaler med kunstnere og biohackere i perioden 2012-2015. Avhandlingen består av fem artikler, bundet sammen av en innledende kappe. Artikkel I diskuterer den tverrfaglige konteksten for ‘artscience’, som en bredere ramme for biokunstverkene jeg undersøker videre i avhandlingen. I det fortsatt fremvoksende feltet ‘artscience’, et engelsk begrep uten en norsk ekvivalent, søker aktørene å kombinere kunnskap og innsikt fra vitenskapene og kunsten, og idiomet ‘den tredje kultur’ er ofte å høre. Hvordan blir tverrfaglige samarbeid og ideer om hva som utgjør suksesshistorier på dette feltet påvirket av terminologien som brukes? Jeg argumenterer i denne artikkelen for at valget av ordet ‘artscience’, som simpelthen setter sammen ordene for ‘kunst’ og ‘vitenskap’, bidrar til å opprettholde en gammel binær opposisjon mellom disse feltene, og bygger på en diskurs som vokste ut fra C. P. Snows mye omtalte Rede-foredrag i 1959, De to kulturer. Videre gjenspeiler ikke terminologien virkeligheten for slike tverrfaglige samarbeid, som involverer bidrag fra mange aktører fra andre felt enn ‘kunst’ og ‘vitenskap’. Jeg argumenterer for at denne diskursen kan ha den effekten å skjule det store spekteret av utøvere, roller og tilnærminger feltet faktisk består av, og slik utgjøre en begrensning for ekte tverrfaglig samarbeid. I artikkel II introduserer jeg begrepet ‘fringe biotechnology’ for å diskutere biokunst i forhold til den yngre bevegelsen ‘DIYbio’, og vurderer dem som både beslektede og forskjellige praksiser. DIYbio er et mangfoldig nettverk av aktører som bruker biologiens metoder i amatør- og hacker-øyemed, og inkluderer også mange biokunstnere. Siden de altså er tett forbundet i praksis, hevder jeg at mangelen på akademiske beskrivelser og terminologi som forbinder disse praksisene viser et fortsatt, grunnleggende skille mellom den indre sfære av akademisk og industriell forskning, og den ytre sfære av sosiale og kulturelle anvendelser av teknologiene. Jeg foreslår at begrepet ‘fringe biotechnology’ åpner opp for å studere disse praksisene på tvers av innside/utside-skillet, og fokuserer på fire ‘fringe biotech’-laboratorier for å illustrere dette: fellesskapslaboratoriet Genspace i Brooklyn, NY, kunst-og-teknologiinstituttet Waag Society’s Open Wetlab in Amsterdam, London Biohackspace og kunstnerlaboratoriet SymbioticA. Forskjeller, hevder jeg, kan være like store mellom aktører og aktiviteter innenfor et av disse sentrene som på tvers av de institusjonelt ulike laboratoriene. Både forskjeller og relevante likheter kan analyseres komparativt om alle disse aktivitetene betraktes som eksempler på ‘fringe biotechnology’. Artikkel II presenterer dermed et tidlig bidrag til akademisk tenkning om hvordan disse praksisene henger sammen. Artikkel III starter med en beskrivelse av biokunst-utstillingen Semipermeable(+) (kuratert av Oron Catts, direktøren for SymbioticA, i Sydney i juni 2013). Deretter beskriver jeg hendelsene ved SymbioticA-senteret i de foregående månedene. Jeg utførte mitt case-studie ved SymbioticA fra februar til mai 2013, og fulgte gjennom deltakende observasjon prosessen med å lage utstillingen. Under oppholdet mitt var Semipermeable-utstillingen et fokus for arbeidet til de ansatte, og også for noen av kunstnerne som var mer løst tilknyttet senteret. Artikkelen drøfter Semipermeable-tilskuernes manglende tilgang til hvordan disse kunstverkene ble laget gjennom (bio)teknologiske prosesser. Hvilken rolle bør formidling spille i slike utstillinger? Det er ikke nødvendigvis problematisk at ulike publikumsgrupper møter kunstverk med ulike nivåer av forforståelse. I tilfeller hvor verkene dreier avgjørende rundt en bestemt bioteknologisk metode foreslår jeg likevel at formidlingsformer som fokuserer på både teknovitenskapelige og kunstneriske elementer av kunstverkene kan gi galleribesøkende ny innsikt i hvordan disse kunstverkene fungerer som kunst, og dermed bidra til den affektive, kroppslige opplevelsen slike kunstverk, i beste fall, kan formidle. Artikkel IV diskuterer utstillingen Grow Your Own… Life After Nature (2013-14) ved Science Gallery Dublin, som ble presentert som en utstilling som søkte å vekke diskusjon rundt syntetisk biologi (synbio). Med tanke på dette eksplisitte målet, hvilke ideer om synbio ble presentert gjennom utstillingen og dens ulike verk? I artikkelen diskuterer jeg hvordan bidragene til utstillingen forholder seg til institusjonelle visjoner og faktiske prosjekter innen synbio, særlig i lys av at syntetisk biologi-aktører bevisst søker å forme offentlig opinionen om synbio. Utformingen av utstillingen kan ha påvirket publikums oppfatning ikke bare av kunstverkene , men også av synbio, hevder jeg, og konkluderer med at det brede spekteret av tilnærminger og den åpne og tvetydige formen til mange av verkene i utstillingen innebærer at forskjellige besøkende vil ha tolket utstillingen, og ideene om hva syntetisk biologi er og kan bli, på svært forskjellige måter. Artikkel V bruker kunstverk fra gruppen Tissue Culture and Art Project ved SymbioticA, og deres akademiske resepsjonshistorie, som det empiriske utgangspunktet for å koble kunst og moral-diskurser sammen med bioetikk, og utvikler slik en mulig etikk for bioart. Jeg hevder at etisk problematiske anvendelser av bioteknologi for kunst bør møtes med vurderinger av hva kunsten kan gjøre, og hevder at den affektive, fysiske opplevelsen av levende kunstverk kan anspore publikum til å utvikle sine personlige etiske rammeverk. I innledningen diskuterer jeg sammenhengene mellom disse fem artiklene, og gir en oversikt over relevant litteratur og terminologi om levende kunstverk. Som tittelen viser, søker jeg i avhandlingen å forsterke flertydigheter, og jeg vurderer i kappen hvordan de fem artiklene kan bidra til det.