Om å forholde seg til det stumme: Noen mulighetsvilkår for og konsekvenser av Susans spørsmål og Fridays stumhet, i J.M. Coetzees Foe
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/1956/16345Utgivelsesdato
2017-06-20Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Denne masteroppgaven, «Om å forholde seg til det stumme: Noen mulighetsvilkår for og konsekvenser av Susans spørsmål og Fridays stumhet, i J.M. Coetzees Foe», er en utforskning av forskjellige inntrykk den stumme karakteren Friday, lest i lys av Susan Bartons søken etter en historie og en sannhet. Susans prosjekt er i stor grad å etablere begge disse to for seg selv, og bli fri for sin identitet som en cast-away. Problemet hennes er at hun mener hun i stor grad trenger Fridays historie som en bekreftelse på sin egen – og for at dette skal skje, trenger hun at han kommuniserer med henne. Min lesning er dermed også en lesning av hvorvidt man kan etablere sannheter i møtet med den stumme, den som ikke svarer. Med Heidegger som teoretisk ramme, leser jeg i første kapittel hvordan Fridays stumhet påvirker hvordan hans væren defineres av andre. Hvis diskursen er et menneskelig eksistensiale, påvirker det Susan til å forstå Friday som en tinglig karakter? Kan man forstås som en ting, hvis man egentlig er et menneske? Som resultat av hans ubestemmelige karakter, velger Susan Barton å stadfeste Fridays væren som en mellomværen – hun unnlater han fra «de substansielle» - mennesker med språklig, kommuniserbar væren. Susan er imidlertid, som jeg, av den formening at Friday har en væren, noe som potensielt kan kommuniseres. Hun forsøker derfor til stadighet å kommunisere på andre måter, noe jeg mener er fåfengt ettersom min hypotese er at Fridays viten er intensjonell – han frastår å kommunisere med vilje. I kapittel 2 diskuterer jeg forskjellige mulige årsaker til hvorfor noen kan velge en slik levemåte, og hvordan vi utfra dette kan lese de ytringene Friday har som et Wittgensteinsk privatspråk: en ytringsmodus som er fundert på det private, det som ikke kommuniseres men som likevel manifesteres. Jeg leser også Susans avansement mot en skeptisistisk holdning mot språk og sikker viten, som en konsekvens av Fridays resistente holdning til kommunikasjon av sitt indre sjelsliv, i form av Susans bruk av Friday som et Cavelliansk «optimalt tilfelle for viten». Det siste kapittelet er en utforskning av verkets resistens – den stumheten «the heart of the story» figurerer som. For det er jo ikke bare Susan og Foe som har spørsmål til det stumme, men vi som lesere tar del i denne søknen. Ved hjelp av Susan Sontag spør jeg: Hvordan har da leserne av det stumme tolket den? Hvorfor har vi det intense ønsket om å få vite og se det ingen før oss har sett? Kanskje har vi som lesere adoptert Susans tvil og begjær, og begår hennes feil i vårt forhold til det stumme. Ved å vise disse tre forskjellige nivåene av forståelsen av det stumme, hvordan det forholder seg til tre teoretiske nivåene, har jeg som konklusjon ment å kunne vise at: Stumheten påvirker vår forståelse av Fridays væren, vår forståelse av hva språk er og hvorfor noen vil velge et slikt liv, og hvordan vi leser verk i lys av det som er fraværende. Samtidig blir vi også bevisste på at forholdet til det stumme, viser seg å ha en tydelig refleksiv kvalitet. På samme måte som vi forstår noe ut ifra vår væren-i-verden, vår situerthet, må en være varsom på i hvilken grad vi leser oss selv inn i det stumme, ettersom det i seg selv gir oss liten bekreftelse på noe annet. When presented with a mute character, one faces a myriad of obstacles as an interpreter: can we make the silence talk? Does it already have an inherent meaning? How am I to take against a stance towards this undefinable person? This is, among others, the questions I raise in this thesis concerning J.M. Coetzee’s Foe, focusing on the mute character Friday. Using the descriptions of him presented by Susan Barton, the novel’s main narrator, I reflect on how his muteness affect how he is perceived on three different levels: for one, I discuss his Being, in the Heideggerian sense, and whether his lack of speech makes him appear as a kind of Sub-Being, unable to communicate his existence towards his fellowmen. Furthermore, I examine whether there is a possibility of his muteness being intentional: and if so, what may have caused a person to be an elective mute? What then, is the meaning of his music, dance, and drawings? How does this muteness affect the other characters in the novel, concerning their understanding of language as a carrier of meaning, truth, desire and power? Lastly, I discuss the muteness’ workings on us, as readers. How has, considering the reception of the novel, this muteness been interpreted? Does it make us read it in a special way? How do we, as readers of discourse, interpret the lack of expressed meaning? These are questions that I consider the novel itself demands to be asked; this thesis is an attempt to answer them.