Adgangen i norsk rett til å vektlegge siktedes taushet som bevis for skyld

Abstract

Avhandlingen redegjør for den rettslige adgangen det i norsk rett er til å vektlegge siktedes taushet som bevis for skyld. Ettersom strpl. § 93 annet ledd er taus i henhold til hvilke tilfeller siktedes taushet kan vektlegges som bevis, er det nødvendig å se hen til de retningslinjer for vurderingen som er lagt til grunn i praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen. Oppgaven fokuserer på en redegjørelse av hvilke situasjoner siktedes utøvelse av taushetsretten kan vektlegges for ikke å stride med vernet mot selvinkriminering, uskyldspresumsjonen og kravet på en rettferdig rettergang.