Prolonged Grief Disorder: Klinisk nytte og konsekvenser

Abstract

Forstyrret sorg rammer et vesentlig mindretall av etterlatte etter dødsfall og er assosiert med alvorlige, negative konsekvenser. Den planlagte inklusjonen av diagnosen 6B42 Prolonged Grief Disorder (PGD) i The International Classification of Diseases 11 har vært preget av flere debatter omkring diagnosekriterienes utvikling og validitet. Målsettingen for denne hovedoppgaven er en kritisk drøfting av diagnosekriteriene for PGD, med fokus på disse kriterienes kliniske nytte, slik dette er definert av Verdens helseorganisasjon. Vi påpeker det vi mener er mangler i diagnosens empiriske grunnlag, og diskuterer rasjonalene for innføringen av PGD. Selv om målsetningene bak diagnosen er gode, forsøker vi i oppgaven å vise at forskningsgrunnlaget for PGD blant annet er basert på ulike diagnosekriterier som sannsynligvis reflekterer ulike diagnostiske konstrukter. Dette kan skape problemer for kalkuleringer av PGDs sensitivitet, spesifisitet og prediktive verdi. Likevel stiller vi oss ikke utelukkende negative overfor innføringen av PGD. Dersom alternativet er å fortsette som i dag – å diagnostisere og behandle PGD som en depressiv reaksjon – er dette noe som strider mot det tilgjengelig forskning på tapsrelaterte konsekvenser skulle tilsi. En parallell diskusjon har tatt opp de mer prinsipielle sidene ved innføringen av en sorgdiagnose, hvor det har vært fokusert på risiko for overdiagnostisering og endringer i hvordan mennesker forholder seg til lidelse. Vi redegjør også for innvendingene mot innføringen av PGD ved hjelp av begreper hentet fra kritisk psykologi, og reflekterer rundt hvilke konsekvenser denne avgjørelsen kan ha for fagfeltet og samfunnet forøvrig.

Disturbed grief affects a substantial minority of bereaved individuals following a death loss and is associated with serious negative consequences. The planned inclusion of the diagnosis 6B42 Prolonged Grief Disorder (PGD) in The International Classification of Diseases 11 has spurred numerous debates surrounding the validity and development of the diagnostic criteria. This thesis consists of a critical appraisal of the diagnostic criteria for PGD focusing on clinical utility, as defined by World Health Organization. We point out what we suggest are insufficiencies in the empirical support for the diagnosis and discuss rationales for the inclusion of PGD. Although the rationales for the diagnosis may be good, we demonstrate throughout this thesis that for instance the research corroborating PGD is based on different sets of diagnostic criteria, probably reflecting different diagnostic constructs. This may be problematic when calculating PGD’s sensitivity, specificity and predictive value. Yet we are, however, not entirely opposed to the inclusion of PGD. If the alternative is to continue today’s practice of diagnosing and treating PGD as a depressive reaction, this is opposed to available research of bereavement-related consequences. A parallel discussion surrounding the inclusion of PGD has been the more principal properties of diagnosing grief. This debate has focused on risk of overdiagnosis and changes in how human beings relate to suffering. We account for the objections towards PGD using terminology from critical psychology and reflect on possible consequences the inclusion may have for this field of research and the society at large.