To err or not to err: Litt om retroflektering i norsk scenespråk

Abstract

Artikkelen er en variasjonsanalyse av retroflektering i en innspilling av Henrik Ibsens John Gabriel Borkman fra 1960-årene. Norsk scenespråk har tradisjonelt vært konservativt i forhold til avslappet østlandsk dagligtale. I sistnevnte blir sekvenser av /r/ pluss koronal {t, d, s, l, n}temmelig konsekvent smeltet sammen til én lyd med retrofleks (apikal) artikulasjon. I uttaleordbøker fra første del av det 20. århundre blir det advart mot dette i dannet tale. Spørsmålet som ligger til grunn for artikkelen er i hvilken grad denne advarselen fremdeles ble tatt til følge i scenespråket på 1960-tallet. Resultatet av gjennomgangen viser at retroflektering bare unngås innen ord, så å si aldri mellom ord. Innenfor ordet spiller flere forhold en rolle, f.eks. om sekvensen splittes av en morfologisk grense eller ikke, om /r/ er del av en trykksterk eller trykksvak stavelse etc. Vi finner også variasjon mellom skuespillerne knyttet til alder.