On the consciousness of anglicisms in Norwegian youth language

Abstract

In Europe, English language, as the language of national integration, is the most dominant word-donor to other less popular languages. But, is usage of English words a sign of cosmopolitanism or rather a sign of strange and deviant speech behavior? Many people consider this kind of language as a broken language, whereas some linguists appreciate it as a part of the natural language development and acquisition process. Studies of this linguistic practice began already in the twentieth century and since then researchers have used a broad array of grammatical, social, and stylistic approaches to examine it. Despite the range of studies, the topic is still oversimplified, not fully examined and the results are not informative for the native speakers of the affected languages. The goal of this study is to find out what native speakers of one of the European languages (with relatively small amount of speakers) think about the occurrence of anglicisms in their mother tongue. By using an untraditional, relaxed method of observation and further, by analyzing the direct opinions and attitudes of Norwegian students, I collected valuable data, which I evaluated and then compared it to the linguistic theoretical background. The outcome of the study was quite astonishing because, surprisingly, Norwegian young adults have a rather good sense of control over the usage of anglicisms in their language. What is more, they often use that kind of linguistic practices with a pinch of salt, using anglicisms only in jokes or ironic remarks. In order to understand the real reasons behind the usage of anglicisms, it is crucial to have a basic understanding of anglicisms and the importance of English language in Europe. Therefore, in the paper, I will discuss the theoretical background and opinions on the topic from the professionals in the field, with the aim of understanding that the language development is a natural and creative process.

I Europa er engelsk det språket som donerer flest ord til mindre populære språk, og er språket for nasjonal integrasjon. Men er bruken av engelske ord et tegn på kosmopolitisering eller er det heller et tegn på dårlig og avvikende språkbruk? Mange anser denne formen for språk som et ødelagt språk, mens noen lingvister ser på det som en del av den naturlige språkutviklingen og språktilegnelsesprosessen. Studier av denne lingvistiske praksisen begynte allerede i det tyvende århundre og siden den gang har lingvister brukt grammatiske, sosiale og stilistiske tilnærminger til å undersøke dette fenomenet. Til tross for mengen av studier er emnet fremdeles veldig forenklet, det er ikke undersøkt godt nok og resultatene er ikke tilstrekkelig informative for de som har de berørte språkene som morsmål. Målet med denne studien er å finne ut hva en gruppe med mennesker, med et relativt lite utbredt europeisk språk som morsmål, syntes om at det forekommer anglisisme i deres morsmål. Ved å bruke en utradisjonell og avslappet observasjonsmetode og ved å analysere de direkte meningene og holdningene til norske studenter har jeg samlet verdifull data som jeg har evaluert og sammenlignet med den teoretiske lingvistiske bakgrunnen. Resultatet av studien er ganske forbløffende fordi unge voksne i Norge har en overraskende god kontroll over bruken av anglisismer i språket deres. I tillegg viser det seg at de ofte tar denne formen for lingvistisk praksis med en klype salt og at de som oftest bruker anglisisme enten i vitser eller ironiske bemerkninger. For å forstå den egentlige grunnen bak bruken av anglisisme er det viktig å ha en grunnforståelse for anglisisme og dens betydning i Europa. I denne avhandlingen vil jeg derfor diskutere den teoretiske bakgrunnen for emnet og trekke frem meninger fra spesialister på området med det mål å vise at språkutviklingen er en naturlig og kreativ prosess.