Adopsjon som barneverntiltak

Abstract

Årlig plasseres mange barnevernsbarn i fosterhjem. Mange av disse fosterbarna flytter aldri hjem til sine biologiske familier igjen. Barna får dermed fosterfamilien som sin nye omsorgsbase med ny tilknytning og tilhørighet. Noen få fosterbarn blir adoptert av sine fosterforeldre og får dermed en familie for livet. Min problemstilling har blitt til ut fra min interesse om adopsjon som barneverntiltak. Problemstillingen for masteroppgaven er: Hvilke refleksjoner, tanker og erfaringer har fosterforeldre som adopterer fosterbarnet sitt? Målsettingen har vært å bidra til økt kunnskap om hvilke forhold fosterforeldre legger vekt på når de velger å adoptere sitt fosterbarn, og om hvilke refleksjoner de gjør seg vedrørende henholdsvis fosterforeldreskapet og adoptivforeldreskapet. Jeg har valgt en kvalitativ tilnærming til studien. Datagrunnlaget er basert på intervju med fire foreldrepar som har adoptert fosterbarnet sitt. Intervjuene er transkribert og analysert i forhold til tre fortolkningsnivåer: Selvforståelse, kritisk forståelse basert på sunn fornuft og teoretisk fortolkning. En normativ antagelse har vært at når adopsjon som barneverntiltak vurderes, bør utgangspunktet være fosterbarnets behov for kontinuitet og stabilitet i omsorgen. Barnets tilknytning til fosterforeldrene knyttet opp mot fosterforeldrenes tilknytning ("bonding") til barnet, er vesentlig i denne vurderingen. Det teoretiske rammeverket er tilknytningsteori, forskning på adopsjon som barneverntiltak samt lovverkene som omhandler adopsjon som barnverntiltak. I denne studien fant jeg at foreldreparene mente det utgjør en forskjell å adoptere fosterbarnet sitt. Mest av alt vektla foreldrene at det trygget barna. Ved å få til adopsjonen mente de at de sikret barnet og ga både barnet og dem selv en tilhørighet for livet og for alltid.