Martial arts: Taijiquan og andre taiji-inspirerte uttrykk betraktet som performance

Abstract

I denne mastergradsavhandlingen har jeg beskrevet og analysert former hentet fra østlige treningsformer som martial arts og beslektede fenomener, som jeg dels er blitt introdusert for gjennom feltarbeid i Bergen Wushu, og dels har studert gjennom den etter hvert ganske så omfattende litteratur på feltet. Det problem jeg så har reist er om det er fruktbart å se disse østlige treningsformene som performance, eller mer presist, som konseptuell performance-kunst, fordi de tilsynelatende forutsetter både religiøse ideer og filosofiske tankesett. Slik ser det i hvert fall ut på overflaten. Men det gjør et annet problem nødvendig, nemlig å undersøke forholdet mellom disse treningsformene og bestemte åndelige eller religiøse forestillinger. Er treningsformene så viklet inn i disse religiøse forestillingene, at det ikke er mulig å løsrive dem? At man nærmest må godta dem, for virkelig å kunne utføre treningen korrekt? Jeg tror ikke det. Riktignok er deres relasjoner til østlig filosofi, først og fremst representer ved daoismen, viktig både i sekulære og religiøse kontekster. Men det innebærer ikke at de ikke kan løsrives fra dem - og dermed sekulariseres. Det har skjedd i vesten med kirkekunsten, og det kan selvsagt også skje med de østlige treningsformene. Når de religiøse forestillingene trer i bakgrunnen, vil de psykologiske faktorene i forbindelse med treningen tre desto sterkere frem. Og noen av disse faktorene kan faktisk ha likhetstrekk med det som i andre kontekster oppfattes som åndelig. Det har jeg forsøkt å få frem i denne oppgaven.