The Working Alliance in Individual Psychotherapy: Factor Structure, Baseline Predictors, and Outcome

Abstract

Objective: Research indicates that the working alliance is a stable predictor of outcome. The majority of previous research has relied on a one-component model for alliance and failed to cover all theoretical aspects of the alliance, we wish to address some of these aspects. We also wish to control for relevant third-variables. Method: Patients were recruited to an open-ended, naturalistic study of individual psychotherapy in Norwegian outpatient clinics. Those who completed at least 20 hours of therapy were included in the present study (N = 240, Mage = 40, SDage = 9.5, 73.8 % female). Results: The first research question addressed the factor-structure of the Working Alliance Inventory as rated by the patient in the third session. An exploratory factor analysis gave two factors; named W-Task and W-Bond. Further analyses indicated that different therapist and patient characteristics at baseline explained about 20 % of the variance in these two components. Background-variables were related to better quality of the W-Task component, and interpersonal variables to the W-Bond, with two variables related to both components. W-Task and W-Bond assessed in Session 3 had significant correlations to outcome in Session 12 and 20 as measured by three outcome-indexes from Symptom Check-List-90-Revised. However, when controlling for symptom level and patient and therapist characteristics at baseline, W-Task and W-Bond were unrelated to later symptom outcome. Conclusion: The relationship between working alliance and outcome in individual psychotherapy is better explained by patient baseline characteristics and baseline symptoms.

Allianse har vist seg som en stabil prediktor av utfall av terapi, med effektstørrelser på rundt .22, men med ulike modeller for alliansens struktur, og alliansens betydning for utfall, er det fortsatt mange ubesvarte forskningsspørsmål. Denne studien ser på tre forskningsspørsmål. Vi undersøker faktorstrukturen til WAI, og finner to faktorer som vi kaller W-mål/middel og W-bånd. Disse er forskjellig predikert av pasient og terapeutegenskaper. For mål/middel var disse signifikante: pasientens sivil-status, oppvekststed, og evne til å inngå vennskap (psykodynamiske skalaer). Relasjonskomponenten hang sammen med pasienters vurdering av fars omsorg, uavhengig bedømmers vurdering av pasients evne til å inngå vennskap (psykodynamiske skalaer), pasients oppvekstssted, terapeuts kjønn og selvrapportert kald-unnvikende stil. terapeutens oppvekstssted, og likhet mellom pasient og terapeut i verdisyn. Deretter undersøket vi sammenhengen mellom allianse, målt i time tre av pasientene, og bedring i symptomer, målt ved selvrapporterte Symptom Check-List-90-Revised skårer, inndelt i tre indekser, ved time 12 og time 20. Allianse viste seg å predikere utfall etter å ha kontrollert for symptomvariasjon før terapi i forhold til kronisk og karakterologisk-, men ikke akutt utfalls-indekser. Ved tilleggskontroll for pasient og terapuetegenskaper, var ikke alliansen lenger en signifikant prediktor i forhold til bedring i time 12 eller 20, med symptomvariasjon før terapi og kvalitet av vennskapsrelasjoner, som de eneste prediktorerene med signifikant forklaringsverdi.