Havmannen - et estetisk møte

Abstract

The politics of spectatorship and the aesthetic writings of the French-Algerian philosopher Jaques Rancière (1940) are the main focal points in this thesis. The aesthetic writings of Rancière have received increased attention in the last few years. A recurrent motif in his work is capturing the relation between politics and aesthetics, and their various meanings in different contexts. Rancière sees the aesthetic as a historically determined concept which designates a specific regime of visibility and intelligibility of art, which is inscribed in a reconfiguration of the categories of sensible experience and its interpretation. For him, the aesthetic as that which has been denied, when reconsidered on equal terms, is a potential site of emancipation. This leads into a discussion of what art does, and how it might have a political impact. Among others, political emancipation is to be seen in the literature of the oppressed" - unrecognized voices in society. For Rancière, such works constitutes an event. This thesis examines such an event - around 100 poems spontaneously written by ordinary women and men. They were inspired by a work of art, the sculpture Havmannen (1995). Havmannen, made by the British sculptor Antony Gormley (1950), is situated in the town of Mo i Rana, Norway. Through the thinking of Rancière, the poems are linked to his understanding of event, equality and the aesthetic - Rancière's own term on which political emancipation is to be fought for. In doing so, this thesis also presents the sculptor Antony Gormley, examines his work of art Havmannen, and charts the legacy of traditional thinking - art as it is understood by Clement Greenberg (1909 - 1994) and the structural polemic against aesthetics by Pierre Bourdieu (1930 - 2002).

I denne masteroppgaven er betrakteren både mitt utgangspunkt og mitt omdreiningspunkt. Ved hjelp av den fransk-algeriske filosofen Jaques Rancière (1940), blir spørsmålet om betrakterens rolle plassert i kjernen av diskusjonen om forbindelsen mellom kunst og politikk. Rancière sin tenkning om politikk, estetikk og kunst har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Et gjennomgående tema er forbindelsen mellom politikk og estetikk, og sammenhengen mellom kunst, politikk og virkelighet. Blant annet forstår Rancière estetikk ikke som en disiplin, men et historisk begrep som etableres på 1700-tallet. Det betegner en særegen heterogen form for erfaring som strukturerer det sanselige i tid og rom. Kunsten knyttes her til en estetikk som omslutter alle sansene, og der all sanselighet er en del av en større offentlighet og politikk. Sansningen knyttes til den individuelle erfaringen, og Rancière mener at den estetiske erfaring potensielt kan være frigjørende når den tenkes på nytt ut i fra et radikalt likhetsperspektiv. Dette fører til en diskusjon om hva kunst gjør, og hvordan erfaring av kunst kan implisere politisk danning. Rancière sine teorier tilbyr alternative og emansiperende tilskuerstrategier. Politisk frigjøring finner han blant annet i tekster og brev skrevet av «undertrykkede» - stemmer som ikke blir hørt i samfunnet. En skriftlig kilde kan betegnes som en «hendelse». Denne masteroppgaven undersøker en slik hendelse - vel 100 dikt som, uoppfordret, ble skrevet av vanlige kvinner og menn. Inspirasjonen hentet de i skulpturen Havmannen (1995). Havmannen står i Mo i Rana, og er laget av kunstneren Antony Gormley (1950). Diktene ble trykket i den lokale avisen Rana Blad. Ved hjelp av Rancière sin filosofi, blir diktene knyttet til hans forståelse av hendelse, likhet og estetikk - Rancière sine premisser for politisk frigjøring. I den forbindelse gir masteroppgaven også en presentasjon av kunstneren Antony Gormley og en analyse av hans verk Havmannen. Videre kartlegges mer tradisjonelt tankegods som angår kunstforståelse og estetisk teori; kunst slik den blir forstått av Clement Greenberg (1909 - 1994), og Pierre Bourdieu (1930 - 2002) sin analyse av estetisk erfaring som noe eksklusivt og elitistisk.