Jeg lar det komme sopp i en sang. Hvordan påvirkes form, struktur og innhold i Don Van Vliets ”Odd Jobs” av måten sangen forholder seg til ikkemenneskelig natur?

Abstract

Oppgavens problemstilling er: Hvordan påvirkes form, struktur og innhold i Don Van Vliets "Odd Jobs" (1976) av at den forholder seg til ikke-menneskelig natur? Don Van Vliet (1941-) er også kjent som Captain Beefheart i Captain Beefheart and the Magic Band (1966-82). Odd Jobs"' setting er et forlatt hus (forlatt i den forstand at der ikke bor mennesker) hvor naturlige omformingsprosesser får virke fritt. Sangteksten fremstiller huset mens det blir erobret og omformet av ikke-menneskelig natur. Samtidig blir sangteksten - formelt, strukturelt og innholdsmessig - påvirket av disse prosessene. For å snakke i tråd med tittelen: likesom det er sopp på huset, er det sopp i sangteksten. I likhet med Dialektik der Aufklarung (1944), av Theodor W. Adorno og Max Horkheimer, stiller "Odd Jobs" seg kritisk til vestens og opplysningens innstillinger til ikke-menneskelig natur. I tillegg til at naturen stadig utsettes for materielle overgrep, blir den også i språket redusert eller omformet til noe den ikke er. Sistnevnte tanke videreføres i Adornos Ästhetische Theorie (1970), som denne oppgavens metode er påvirket av. Deler av analysen diskuteres i lys av Adornos estetikk, og da især teoriene om kunstverket som mimesis av det naturskjønne. Og da hvordan denne mimetiske praksisen - stilt overfor ikke-menneskelig natur - kan sees som mer økologisk enn samfunnets og kulturens måter å forme og strukturere. Fremstillingene i "Odd Jobs" er som blindtarmer: i noe menneskelig, men uten menneskelige formål. Imidlertid er de formet for å kunne henvende seg til hverandre. Henvendelsene knytter dem sammen til en dynamisk struktur. Dynamikken og henvendelsene viser seg å være en fluktplan. Fluktens mål er den råe naturtilstanden. Sangteksten er innstilt til rå natur som noe ennå ikke værende og betydningsfullt Annet; som noe alltid foranderlig, gåtefullt, uutgrunnelig. Denne tilstanden fremstilles ikke direkte. Men den språkløse og uutgrunnelige endestasjonen er fremstillingenes ledestjerne. Ledestjernen er samtidig et sort hull som suger til seg husets og bruksgjenstandenes språklige representanter. Med andre ord: nettverket av blindtarmer er koreografert til å danse seg ut av de språklige og sanglyriske drakter.