Long-Term Effects of Extreme Trauma on Sleep Quality and the Circadian Rhythm of Sleep and Wakefulness: An Actigraphy Study of Utøya Survivors

Abstract

The terror attack at Utøya Island in 2011 was a national tragedy. Most of the survivors were adolescents. The aim of this study was to explore how sleep and circadian rhythm of sleep and wakefulness was affected after the Utøya massacre. In addition we wanted to examine the general sleep pattern among adolescents. Methods: 42 Utøya survivors and 46 control subjects matched on gender, age and socio- demographical variables were studied 18-30 months after the attack. Sleep was assessed by actigraphy. Results: Utøya survivors display a delayed circadian rhythm of sleep and wakefulness (bedtime, sleep onset, wake up time and get up time) compared to control subjects. No significant differences were revealed on sleep quality (sleep onset latency, wake after sleep onset, total sleep time and sleep efficiency). All participants display a delayed circadian rhythm during weekends compared to weekdays. Preliminary analyses and several miscalculated actograms favor the use of manually coded rest intervals. We discuss the findings in relation to results of subjective sleep measurements of the same sample, previous research, therapeutic relevance and further research. Conclusion: Assessment of actigraphy gives important information about long-term changes in sleep and the circadian rhythm of sleep and wakefulness after traumatic exposure. It illustrates the importance of addressing circadian rhythm and sleep after trauma among all survivors regardless of any major sleep-or psychiatric disorders at the moment. It supports earlier research about adolescents sleep patterns, and encourage researchers to use manually coded rest intervals when measuring sleep by actigraphy.

Terrorahandlingene på Utøya i 2011 var en nasjonal tragedie. De fleste på øya var ungdommer, og 69 personer ble drept. Målet med studien var å undersøke hvordan søvnen og døgnrytmen blant de overlevende har blitt påvirket etter Utøya massakren. I tillegg ønsket vi å utforske døgnrytmen generelt blant ungdom. Metode: 42 Utøya overlevende og 46 kontroll personer ble matchet på alder, kjønn og sosiodemografiske variabler. De ble studert 18 - 30 måneder etter terroren. Aktigrafi ble brukt for å måle søvnen og døgnrytmen. Resultat: Utøya overlevende hadde en forsinket søvnfase sammenlignet med kontroll deltakerne. Ingen betydelige forskjeller ble funnet for søvnkvaliteten (søvnlatens, antall oppvåkninger i løpet av natten, total søvntid og søvneffektivitet; F1,161 ’s >=5,7, p <0.018). Alle deltakerne hadde en forsinket søvnfase i helgene (F1,161 ‘s >22,5, p <0.001). Preliminære analyser og feilregistrerte aktogrammer støttet bruken av manuelt kodede hvileintervaller. Funnene ble diskutert i forhold til subjektive data fra samme utvalg, tidligere forskning, klinisk relevans og forslag til videre forskning. Konklusjon: Bruk av aktigraf gir viktig informasjon om langtidsendringer i døgnrytme og søvn etter traumatisk eksponering. Den illustrerer viktigheten av å undersøke søvn og døgnrytme blant ungdom utsatt for traume, uavhengig av om de forteller om søvn eller psykiatriske problemer. Den støtter tidligere funn om en forsinket døgnfase blant ungdom i helgene, og anbefaler manuelt kodede hvileintervall ved bruk av aktigrafi.