| dc.description.abstract | Masteroppgaven utforsker hvorvidt det finnes noe hold i påstanden om at Norge er del av et «likestillingsparadoks». Ofte er dette illustrert ved å vise til at Norge er et av verdens mest likestilte land, samtidig som det også har et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Ved å anvende teoretiske tilnærminger som fokuserer på devalueringen av kvinner, kjønnsdeling i høyere utdanning og offentlig sektor sin tiltrekningskraft på kvinner, undersøker jeg gjennom en kombinasjon av historisk analyse og elementer av explaining-outcome prosessporing om det norske arbeidsmarkedet virkelig er et likestillingsparadoks. I mine analyser finner jeg at kritiske historiske hendelser har gitt landet visse forutsetninger som gjør særlig horisontal kjønnsdeling på arbeidsmarkedet vanskelig å forandre. Jeg finner også at vedvarende kjønnsdeling i høyere utdanning, få incentiver for menn til å ta utradisjonelle valg hva det gjelder utdanning og yrke, samt utfordringene knyttet til å kombinere det å være mor med arbeidslivet, bidrar til utfordringer ved å skape et mer kjønnsbalansert norsk arbeidsmarked. Funnene er delvis i tråd med det teoretiske rammeverket, men illustrerer også behovet for å ta historiske utviklinger og kontekst med i betraktning når man ønsker å forklare utfallet i en case i detalj. Når man tar en nærmere titt, er ikke det norske arbeidsmarkedet en del av et såkalt likestillingsparadoks. | |
