Å snakke før man tenker – en undersøkelse av muntlig output i andrespråkslæring

Abstract

I denne masteroppgaven har jeg prøvd ut et undervisningsopplegg som har til hensikt å fremme tilegnelse av ordstilling i leddsetninger. Opplegget bygger på en bruksbasert modell for andrespråkslæring, og består av en parøvelse der muntlig output som repetisjon er sentralt. Gjennom en intervensjonsstudie med pretest – posttest-design, og en påfølgende spørreundersøkelse, belyser jeg hvordan muntlig output kan bidra til tilegnelsen av syntaks, men også hvilken nytteverdi innlærerne oppfatter at opplegget har for læringen deres. Dataene ble samlet inn fra 18 utvekslingsstudenter på et begynnerkurs i norsk fordelt på tre grupper: en pilotgruppe, en behandlingsgruppe og en kontrollgruppe. Med utgangspunkt i en teoretisk tilnærming til andrespråkslæring forankret i bruksbasert lingvistikk («usage-based linguistics», UBL) antok jeg at innlærerne som gjennomførte undervisningsopplegget ville ha større læringsutbytte enn innlærerne i kontrollgruppen. Dette ble bekreftet i materialet: Samtlige av de 11 informantene som deltok i undervisningsopplegget viste en positiv utvikling i resultatene fra pretesten til posttesten. I kontrollgruppen fikk derimot samtlige av informantene en nedgang i resultatet sitt fra pretesten til posttesten. I tillegg forventet jeg å finne støtte for UBLs forslag til læringsbane i andrespråkslæring som en gradvis utvikling fra enkelteksemplarer av målspråkskonstruksjoner til stadig mer skjematiserte mønstre etter hvert som innlærerens erfaring med målspråket øker. Denne antakelsen fant støtte i behandlingsgruppen, som viste at de kunne bruke setningstyper som de ikke hadde fått øvelse i produktivt på posttesten. I pilotgruppens materiale, derimot, slo ikke denne antakelsen til, muligens av grunner knyttet til undersøkelsesdesignet i pilotundersøkelsen. Den andre delen av undersøkelsen belyser deltakernes oppfatninger av undervisningsopplegget de deltok på og refleksjonene deres omkring egen læringsprosess. Her kom det fram at deltakerne opplevde det som nyttig å bruke muntlig output som repetisjon i par som arbeidsmåte for å lære ordstilling i leddsetninger. De satte blant annet pris på det muntlige aspektet ved øvelsen, og at øvelsen bestod av mange repetisjoner. Med grunnlag i teorien og studentenes evalueringer ble det konkludert med at dette undervisningsopplegget fungerte godt til sitt bruk i denne innlærergruppen.

In this master’s thesis I have tested an oral repetition task in second language teaching, with the intention of promoting the acquisition of word order in Norwegian subordinate clauses. The exercise is developed on the basis of a usage-based model of second language acquisition and consists of an oral repetition task in pairs. In an intervention study with a pre-test–post-test design and a following questionnaire, this thesis illustrates how oral output as repetition can contribute to the acquisition of syntax, but also how the learners who participated in the project perceive the exercise in terms of learning value. The data was collected from 18 Norwegian as a second language beginners divided into three groups with different learning conditions: a pilot group, a treatment group and a control group. On the foundation of a usage-based approach to second language learning, I assumed that the learners who received treatment, the oral repetition task, would show greater gains in the results on the post-test than the learners in the control group. This assumption was confirmed in the data: All of the 11 participants in the pilot and treatment condition showed a positive development in the results from the pre-test to the post-test. In the control group, however, all of the participants had a negative gain in their results from the pre-test to the post-test. Additionally, I expected to find support for the suggested usage-based learning trajectory, as a gradual development from exemplars to schematized patterns, as the learner experience more of the target language. This assumption found support in the results of the treatment group, which showed that the learners were able to produce a type of subordinate clause they had not practiced during the treatment session in the post-test. In the pilot group data, however, this assumption was not supported, possibly for reasons connected to the design of the pilot study. The second part of the study, based on a questionnaire, throws light on the learners’ conception of the output repetition task as well as their thoughts on their own learning process. These data revealed that the participants found the oral repetition task useful in learning word order in Norwegian subordinate clauses. They valued both the oral aspect of the task and that it contained many repetitions. Based on the theory and the learners’ evaluations it was concluded that this repetition task served its purpose.