Retningslinjer for statsforvalterens prøving av saker underlagt det kommunale selvstyret: Med eksempler fra plan- og bygningsloven og jordloven

Abstract

Der et statlig organ er klageinstans for et vedtak fattet av en kommune eller fylkeskommune, følger det av forvaltningsloven § 34 at klageinstansen skal «legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn». Staten har innen arealforvaltningens område omfattende styringsverktøy tilgjengelig. Samtidig har kommunene siden 2018 gjennom tvisteloven § 1-4 a hatt muligheten til å reise søksmål mot staten om gyldigheten av et statlig organs avgjørelse etter klage. Med plan- og bygningsloven og jordloven som eksempler undersøkes det nærmere hva som er relevant og sentralt i fastleggingen av det kommunale selvstyret i slike tilfeller. I besvarelsen drøftes ulike interesser som kan avgrense hva som er underlagt selvstyret. I tillegg undersøkes det om det kan ha betydning for prøvingen av vedtakene hvorvidt primærkompetansen ligger til kommunen ved lov eller kommunene har fått delegert myndigheten fra et statlig organ. Funnene viser at det ikke nødvendigvis er en forutsetning om direkte og utvetydige signal til kommunen for at styringsverktøyene skal kunne ha innvirkning på prøvingen av det frie skjønn. Også mer vage føringer og prioriteringer kan ha betydning.