Barnevernsansattes erfaringer med å oppnå tilbakeføring etter fosterhjemsplassering

Abstract

Den europeiske menneskerettsdomstolens kritikk av norsk barnevern har lagt press på at barnevernet i større grad skal ha søkelys på målet om tilbakeføring ved fosterhjemsplasseringer. Formålet med forskningsprosjektet var å innhente kunnskap om erfaringer barnevernsansatte har med å jobbe for å oppnå tilbakeføring etter fosterhjemsplasseringer. Vi undersøkte det gjennom forskningsspørsmål om hvilke erfaringer barnevernsansatte hadde med å ta hensyn til barnets tilknytning og endringsarbeid med biologiske foreldrene etter en fosterhjemsplassering. De empiriske dataene, innhentet gjennom ti kvalitative semistrukturerte intervju innenfor Vestland fylkeskommune, ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Vi tok utgangspunkt i faglitteratur og forskning på foreldre- barn- tilknytning og endringsarbeid, og valgte en fenomenologisk tilnærming. Funnene våre indikerer at det er utfordrende for barnevernsansatte å vekte motstridende hensyn, krav og forventninger i tilbakeføringssaker. Funnene avdekket et behov for økt profesjonell klarhet i vurderinger om barnets beste i tilbakeføringsprosesser. Videre viste forskningsprosjektet at midlertidighet som prinsipp i praksis medførte en rekke dilemmaer, som omhandlet endringsarbeid med biologiske foreldre kombinert med hensyn til barnets tilknytning, tilhørighet og behov for stabilitet. I henhold til barnets tilknytning, ble det tidvis fremstilt som vanskelig å identifisere hvem barnet primært var tilknyttet, som en følge av at barnets stemme og atferd kunne virke misvisende. Kritikken fra Den europeiske menneskerettsdomstolen hadde medført usikkerhet knyttet til barnevernsarbeidet i tilbakeføringssaker. Ønsket om å tilfredsstille krav og frykt for å gjøre feil kan potensielt gå utover barnets beste. Vi har konkludert med at det er behov for økt klarhet i arbeidet med tilbakeføringssaker.

Criticism from the European Convention on Human Rights emphasizes that child welfare workers should increasingly focus on the goal of reunification of foster children with their biological parents. The aim of this thesis was to obtain experience- based knowledge about the process of working towards reunifying foster children and biological parents. We examined the issue through research questions about how welfare workers preserve the child's attachment and deal with making alteration in the biological parents after a foster placement. The empirical data, obtained through ten qualitative semi-structured interviews within Vestland county, were analyzed through text condensation. Our approaches were based on academic literature and science about parent- child- attachment and alteration work with biological parents, with a phenomenological approach. According to findings, weighing different considerations, requirements and expectations in reunification cases can be demanding due to conflicting perspectives. Additionally, clarity is needed to decide in the child's best interest. Furthermore, the increased focus on temporality, led to an increase in dilemmas, such as working with biological parents combined with preserving children's attachment, affiliation, and stability. In relation to attachment, findings show that determining to whom the child is primarily attached can be challenging, as children's behavior and opinions can be misleading. Critique from the European Convention on Human Rights has resulted in increased uncertainty regarding reunification practice. While the aspiration to satisfy requirements and fear of misjudgment can disturb the child's best interest. Therefore, we conclude that further clarification in reunification cases is necessary.