Bruk av psykofarmaka ved syke- og aldershjem i Stavanger kommune - kan undervisning av ansatte bidra til mer hensiktsmessig forskrivning?

Abstract

Bakgrunn: I løpet av de neste ti årene vil befolkningen for første gang bestå av flere eldre enn yngre. Selv om legemiddelbehandling er en viktig årsak til at mennesker lever lenger, er eldre særlig utsatt for legemiddelrelaterte problem grunnet fysiologiske forandringer, polyfarmasi og multimorbiditet. Til tross for usikker effekt, samt høy risiko for bivirkninger, er psykofarmaka, opioider og antiepileptika hyppig brukt i sykehjem. Riktig legemiddelbruk i eldreomsorgen har vært et fokusområde i flere år, og Stavanger kommune har innført legemiddelgjennomgang som en standard rutine for alle sykehjemsbeboere fra 2014. Det er derfor ønskelig å 1) undersøke innkjøp av psykofarmaka, opioider og antiepileptika ved syke- og aldershjem i Stavanger, og 2) utarbeide, gjennomføre og evaluere undervisning av ansatte som et forbedringstiltak. Metode: Del 1) var en deskriptiv studie der grossiststatistikk ble brukt til å beskrive innkjøp av utvalgte ATC-koder. Del 2) var en gjennomførbarhetsstudie i form av en ukontrollert før-og-etter studie, hvor grossiststatistikk ble brukt til å sammenlikne innkjøp før og etter undervisning. Spørreundersøkelser og fokusgrupper ble brukt til å utarbeide, og innhente tilbakemeldinger fra undervisning for sykehjemsleger og sykepleiere, samt å utforske fremtidig forbedringsarbeid. Resultater: Hypnotika og sedativer (N05C) og antidepressiver (N06A) var de mest kjøpte ATC-gruppene. Antipsykotika (N05A) var den minst kjøpte gruppen. Resultatene viste stor variasjon i innkjøp på tvers av institusjonene. Undervisningen for pleiepersonell tok for seg bruk av psykofarmaka, bivirkninger og avmedisinering. I undervisningen for legene ble det lagt opp til diskusjon av pasientcaser. Intervensjonen ble godt mottatt av både leger og sykepleiere, men ble ikke funnet å ha effekt på innkjøpsstatistikk. Funn fra fokusgrupper viste at personer med demens er en utfordrende pasientgruppe å behandle, men at miljøtiltak trolig kan redusere bruk av psykofarmaka. I fokusgrupper med sykepleiere ble fremmere (økt livskvalitet for pasienten, godt samarbeid med pårørende og annet helsepersonell) og barrierer (bemanning, demens, seponeringsreaksjoner og manglende rutiner/verktøy) for avmedisinering identifisert. Konklusjon: Til tross for legemidlenes usikre nytte-/risikoforhold, er hypnotika og sedativer og antidepressiver de mest kjøpte psykofarmaka-gruppene ved syke- og aldershjem i Stavanger. Funnene viser at undervisning om legemiddelbruk er ønsket blant helsepersonell på sykehjem, men innkjøpsstatistikk var mindre egnet til å vurdere effekter av intervensjonen. Fremtidig forbedringsarbeid bør inkludere tverrfaglig samarbeid og kan bygge videre på identifiserte fremmere og barrierer for avmedisinering.