Et fragmentert lokalstyre: En casestudie av Ålesunds kommuneadministrasjon og deres respons på økt politisk fragmentering i kommunestyret

Abstract

Denne studien har tatt utgangspunkt i den økte politiske fragmenteringen i Ålesund kommunestyre i kjølvann av kommunesammenslåingen i 2020 og studert hvordan kommuneadministrasjonen responderer på dette. Problemstillingen er «Hva er konsekvensene for kommuneadministrasjonen når den politiske fragmenteringen i kommunestyret øker?». Oppgaven har benyttet to konkurrerende teoretiske perspektiver, prinsipal-agent-teori og normativ institusjonalisme med tilhørende antagelser, for å utforske deres respektive forklaringskraft i en lite studert del av kommunereformen. Studien har vært designet som en kvalitativ casestudie og benyttet semi-strukturerte intervjuer av seks sentrale ledere i administrasjonen. Funnene viser at administrasjonen har blitt betydelig presset kapasitetsmessig av et mer aktivistisk kommunestyre og har således ikke forfulgt «egeninteresser» slik prinsipal-agent-teorien antar. De viser også at det i høyeste grad har funnet sted en overføring av regler, fremgangsmåter og identitet fra tidligere Ålesund kommune til den nye administrasjonen, slik den normative institusjonelle teorien antar. Sammenfallet i tid med koronapandemien, kommunesammenslåingen og andre hendelser fører til at videre studier på området er nødvendig for å isolere den politiske fragmenteringens effekt. I tillegg argumenteres det for at målet for politisk fragmentering ikke på tilstrekkelig vis gjenspeiler realitetene i Ålesund kommunestyre grunnet den økte geografiske fragmenteringen i kommunestyret. Denne flerdimensjonale dynamikken kompliserer fragmenterings-konseptet og fortjener videre oppmerksomhet.