| dc.description.abstract | Temaet for denne masterstudien har vært vertikal samordning for samfunnssikkerhet og beredskap i Norge. Samordning er viktig når beredskapsaktører skal håndtere problemer som går på tvers av forvaltningsnivå. Slike problemer blir kalt gjenstridige, og kjennetegnes av at de er komplekse, sammensatte, berører flere områder og nivåer, og er vanskelige å løse (Rittel og Webber, 1973). Gjennom en flernivåkontekst er målet å samordne på tvers av forvaltningsnivåene for å håndtere slike problemer. Organiseringen for samfunnssikkerhet og beredskap spiller dermed en betydelig rolle. Målet med denne studien har vært å undersøke hvordan etableringen av Samfunnssikkerhetens hus i Bergen kommune passer inn i den eksisterende organiseringen for samfunnssikkerhet og beredskap i Norge. For å undersøke rollen og betydningen til Samfunnssikkerhetens hus, har jeg benyttet meg av et teoretisk rammeverk som tar for seg formelle- og kulturelle barrierer, og barrierer knyttet til ansvar innenfor samordning. Det er gjort rede for kjennetegn ved selve organiseringen for samfunnssikkerhet, i tillegg til hvordan en kan forstå samordningen mellom vertikale aktører på feltet. Det har blitt gjennomført en kvalitativ casestudie av Samfunnssikkerhetens hus, hvor det er benyttet dokumentanalyse og intervju med nøkkelinformanter. De aktuelle aktørene for denne studien har bestått av aktører på flere forvaltningsnivå, hvor DSB, Statsforvalteren og Samfunnssikkerhetens hus har spilt en betydelig rolle. Studien viser at samordning er viktig, og noe som myndighetene og aktørene i denne studien jobber kontinuerlig med. Studien fremhever klare trekk på at samordning oppleves som utfordrende. Samfunnssikkerhetens hus skal opptre innenfor et komplekst og flerdimensjonalt felt, hvor deres rolle og betydning illustrerer hvordan samordning er et vanskelig tema. Konkret eksemplifiserer det styringsutfordringer knyttet til vertikal versus horisontal samordning i en flernivåkontekst som den norske. | |
