| dc.description.abstract | Formålet i denne studien var å rekonstruere bre- og klimahistorien basert på kvartærgeologisk kartlegging og innsjøsedimenter i Selstaddalen, Meløy kommune. Det ble sommeren 2017 utført kartlegging i dalen og sedimentkjernetaking i Selstadvatnet. Videre ble det utført radiokarbondateringer og laboratorieundersøkelser som bidro med data til å forklare den glasiale og klimatiske historien i Selstaddalen. Det ble under kartleggingen funnet marine avsetninger med skjell 14C-datert til tidlig bølling alder, overlagret av morenemateriale. Ytterst i dalen ble det videre kartlagt en stor avsetning antatt å være en randås. Sammenstilling av disse dataene med regional informasjon og dateringer fra kjernen gjør at randåsen ble tolket til å være avsatt under deglasiasjonen av et sen bølling/eldre dryas brefremrykk registrer ut på Åmøya vest av Selstaddalen. Avsetningene kobles til Vassdalhendelsen. Et stort isranddelta helt nordøst i dalbunnen, med nærliggende sidemorenerygger, er tolket til å korrelere med det første av to beskrevne brefremrykk under yngre dryas kalt Glomfjordhendelsen. Kjernen viser marine forhold med skjell og leir i tidlig yngre dryas, noe som peker mot isfrie forhold. Uforstyrret kjernemateriale kan videre peke mot at Glomfjordhendelsen ikke har strukket seg ut til randåsen. Det er ikke i dataene grunnlag for å tolke inn yngre dryas trinn to, Glomvasshendelsen, men et sammenfall i utstrekning med Glomfjordhendelsen er mulig. Innsjøsedimentene fra tidlig holosen indikerer aktive breer i dreneringsområdet før sedimentering endret seg til mer organisk materiale som tyder på varmere klima. Det ble videre i holosen fra rundt år 7895 ± 65 kal år BP observert dominerende organisk materiale frem til ny breaktivtet rundt subboreal ved 2800 kal år BP. Dette tyder på fravær av bre i Selstaddalen gjennom denne perioden. Ved ca. 8200-8100 kal år BP, basert på alder-dybdekalkulering, observeres et lag i kjernen tolket til å være sedimenter avsatt under en episodisk hendelse, muligens Storeggaskredet. Den lille istid ble i kjernen registret med økende mengde minerogent materiale, og ble i felt kartlagt til å ha en maksimums utbredelse på toppen av Melkartuva basert på lichenometri datering av endemorene, datert til AD 1752. Det ble videre utført en rekonstruksjon av den tenkte utbredelsen til breen under den lille istids maksimum, og dens vinternedbør, som viste 90 % større bre og dobbel så høy vinternedbør som i dag. | |
