Saved and healed : Illness, illness causation and healing among Ethiopian Orthodox Christians at holy water sites in Addis Ababa

Abstract

Sammendrag Det overordnede temaet i avhandlingen er det sammenvevde forholdet mellom religion og helse. Avhandlingen er en kvalitativ undersøkelse av forståelse av sykdom, forklaringer på sykdom og helbredelse, med religion som kontekst. Undersøkelsen er gjort ved å studere hvordan helbredelse ved hellige vannkilder foregår, og hvilke forestillinger om sykdom og sykdomsårsaker som ligger til grunn for de ulike helbredelsespraksisene blant etiopisk ortodokse kristne ved hellige vannkilder i dagens Addis Abeba. Hellige vannkilder er spesielt egnet til å undersøke dette temaet, siden de både er steder for religiøse praksiser og steder for å håndtere bäššǝta - sykdom. Feltarbeidet, som varte i ett år, tok i bruk ulike metoder, nemlig språkbruksanalyse, deltagende observasjon og intervju. Den multimetodiske tilnærmingen danner grunnlaget for en bred undersøkelse av studiens overordnede forskningsspørsmål: Hvordan er religion forankret i forståelsen av sykdom, forklaringer på sykdom og helbredelsespraksiser? Og delspørsmålene: Hvordan forstås og forklares sykdom? Hvilke roller spiller ånder, ting, sted og samhandling i forklaringer på sykdom og i helbredelsespraksiser? Avhandlingen er en monografi som består av ti kapitler; tre innledende kapitler, seks etnografiske kapitler og en avsluttende diskusjon. De etnografiske kapitlene er organisert som en kronologisk fremstilling av informanters sykdomserfaringer. Kapittel 4 analyserer hvordan sykdom og forklaringer på sykdom blir sett på av informanter. Her viser etnografien at sykdom er et vidt begrep som omfatter både det som i den vestlige medisinske tradisjonen er klassifisert som mentale lidelser og somatiske sykdommer, i tillegg til en rekke ulykker og utfordringer. Forklaringer på sykdom er ikke begrenset til onde ånder, men har med hvilke relasjoner informantene har til andre og til åndelige vesener, og i hvilken grad religionen praktiseres og usikkerhet knyttet til modernisering av samfunnet. Kapittel 5 diskuterer de hellige vannstedene og tar for seg på hvilken måte disse tillegges sterk helbredende effekt. Siden sykdom ofte likestilles med ond ånder og ses i sammenheng med et eskatologisk perspektiv utforsker kapittel 6 åndenes verden, før avhandlingen beveger seg videre til kapittel 7, som diskuterer tingenes betydning for sykdom og helbredelse. Ting har både en aktiv rolle i å gjøre informanter syke og i å helbrede dem, samt en medierende rolle i å muliggjøre relasjoner med åndelige vesener, som utforskes nærmere i kapittel 8 og 9. Viktigheten av å «gjøre» religion dokumenteres. Denne viktigheten har bakgrunn i forståelsen av kroppen som porøs og sårbar og som åpner for at onde ånder kan trenge inn. Det å delta i religiøse praksiser blir slik et vern mot ånder og sykdom. Informantene uttrykker at sykdomserfaringer og det å delta i helbredelsespraksiser på hellige vannsteder bidrar til et liv nær Gud. De forstår seg som helbredet selv om ikke alle symptomer på sykdom er borte. Avhandlingen utfordrer den dominerende tesen om at tradisjonell og biomedisinsk helbredelse er i konkurranse. Informantene forteller at de benytter seg av flere ulike tilnærminger enn praksiser ved hellige kilder, også biomedisinske. Imidlertid, forstår mange også legevitenskapen innenfor en religiøs verdensforståelse. Måten informantene forholder seg til og behandler sykdom på, er konkret og materiell. Sykdom (eller ånder) må fordrives og tvinges ut av hellige ting og substanser. Sykdom og helbredelse oppfattes som forårsaket av og helbredet i relasjoner, både mellom mennesker, for eksempel i familier, og mellom åndelige vesener og mennesker. Medierende ting spiller her en nøkkelrolle. Ved å innta perspektivet til religionens materialitet diskuterer avhandlingen tingenes, stedenes, og helbredelsespraksisene og bidrar til en diskusjon om materialitetens rolle i religionsstudier. I tillegg utforskes perspektivet på sykdom som et religiøst begrep, så vel som en konseptualisering av religion som altomfattende og noe som informanter ikke deler inn i bestemte områder av livet. Dermed argumenterer avhandlingen for at skillene mellom religiøst og sekulært, helse og religion og normativ og populær religion er irrelevante i denne studiens kontekst.

Abstract The overarching theme of this thesis is the intertwined roles of religion and health. The thesis is a qualitative investigation into illness, illness causation and healing in the context of religion. The investigation is carried out by studying holy water healing practices among Ethiopian Orthodox Christians at holy water sites in contemporary Addis Ababa. Holy water sites are particularly suited for investigating this theme, as they are both spaces for religious veneration and spaces for handling bäššǝta - illness. The dissertation is a monography which comprises ten chapters; three introductory chapters, six ethnographic chapters and a concluding discussion. The field research was carried out for one year and employed several methods in combination: free listing method, participant observation and interviews. This broad ethnography forms the basis for a wide exploration of the main research question: How is religion embedded in the understanding of illness, illness causation and in practices of healing? And the subquestions: How is illness comprehended and explained? What are the roles of spirits, things, spaces and interaction in illness causation and in healing practices? The ethnographic chapters are organised as a trajectory of how informants experience illness. Chapter 4 analyses how illness and illness causation are seen by informants, while chapter 5 describes the holy water sites, the agency of space and its healing efficacy. As illness and evil spirit are words often used interchangeably, chapter 6 explores the world of spirits, including a discussion of new spirits which seem to appear in contested areas. In chapter 7, the role of things is explored. Things have both an active role in making informants ill and in healing them, as well as a mediating role in enabling relationships with spiritual beings, which is further explored in chapter 8. The centrality of faith to obtain healing, and an exploration of what faith means to informants is treated in chapter 9. One of the main contributions of this thesis is the ethnography it presents on religion and on holy water healing practices in Ethiopia, which is an understudied area. Informants to this study express that they experience a threatening, changing world, where communal life is decreasing, and bäššǝta is increasing. Harmful magic is commonly mentioned in the accounts of the interlocutors, often carried out by relatives, or friends because of envy. The informants turn to holy water sites to tackle the challenges they experience. At the same time, do informants’ understandings and holy water practices represent continuity. The study pays particular attention to things, spaces, bodies and sensations in the analysis of the ethnographic material. Situated in theory of materiality of religion the study uncovers how things and spaces are both active agents for making ill and for healing, and media for long lasting relational ties between human and superhuman beings. I conclude that illness is a broad concept to the informants in this study. Illness is explained in a religious world view which includes biomedical therapies based on the understanding that God is above all, permits all and may both save and heal all according to His will. Illness may thus, in the context of this study, be seen as a religious concept as well as a spiritual and transformative experience. Doing religion, rather than believing, and practicing religion at holy water sites, help informants in obtaining a life in the proximity of God and other superhuman beings, whom they relate to in day-to-day life. I thus argue that, as illness is often caused by broken relationships and lack of relationship with the divine, healing is most profoundly about (re-)establishing relationships.