Miljøkonsekvenser av tidligere gruvedrift på Litlabø, Stord

Abstract

Gruvedrift medfører miljøutfordringer, der håndteringen av sulfidholdige overskuddsmasser er spesielt utfordrende siden oksidering og forvitring av disse massene ofte medfører sur avrenning og utlekking av miljøskadelige tungmetaller. For å begrense oksidering og påfølgende utslipp av forurenset avrenning begynte norske sulfidgruver allerede på slutten av 1960-tallet å deponere sulfidholdige avgangsmasser i vann og innsjøer. Dette foregikk frem til den siste sulfidgruven i Norge ble nedlagt i 1995. Til tross for at deponiene har ligget i flere tiår har det hittil vært gjennomført lite forskning på denne deponeringsmetoden. Ved Stordø Kisgruber på Litlabø ble sulfidholdige avgangsmasser deponert ut i Storavatnet mellom 1912 og 1968. I denne studien undersøkes dette avgangsdeponiet med hovedfokus på (bio)geokjemiske prosesser med den målsetning å øke forståelsen av miljøkonsekvensene denne typen deponi gir. Dette ble gjort ved å kombinere (bio)geokjemiske analyser av vannkolonnen og sedimentkjerner tatt i Storavatnet. I tillegg ble det tatt vannprøver av gruveavrenningen for å kartlegge tilførselen av forurenset avrenning til Storavatnet, samt prøver fra havnebassenget ved utløpet av vannet for å undersøke mulig spredning til det marine miljøet. Resultatene viste at finmateriale fra avgangsmassene var trolig spredt og avsatt i hele vannet. De (bio)geokjemiske analysene viste forhøyede jern og mangan konsentrasjoner og forbruk av oksygen gjennom vannkolonnen slik at bunnforholdene var nærmest anoksiske. Jern og mangan reduseres i bunnsedimentene og diffunderte så trolig opp i den oksygenrike delen av vannkolonnen der de oksiderer og feller ut som jern(oksi)hydroksid og manganoksid, som så avsettes på bunnen av vannet igjen. Resultatene antyder at de sulfidholdige avgangsmassene oksideres, selv uten oksygen, og fører til diffusjon av sulfat. Disse prosessene har ført til at bunnvannet var nesten uten oksygen, hadde høye jern, mangan og sulfat konsentrasjoner, og oppbygning av et tyktflytende lag med jernhydroksid og jernsulfid partikler. Samhandlingen mellom de (bio)geokjemiske prosessene har medført en syklus av jern, mangan og svovel slik at miljøpåvirkningen sannsynligvis vil kunne fortsette i svært lang tid. Dette forsterkes også av en konstant tilførsel av jern og mangan fra gruveavrenningen. Det ble ikke påvist mobilisering av tungmetaller, og ettersom bunnforholdene var anoksiske er sannsynligvis miljøpåvirkning ved utlekking av tungmetaller begrenset i de dypere anoksiske delene av vannet. Ved utløpet av Storavatnet var konsentrasjonene av Cu og Zn i sedimentene på tilstandsklasse «dårlig» til «moderat» i henhold til Miljødirektoratets tilstandsklassifisering. Dette er mest sannsynlig et resultat av annen industri i området ettersom utløpet av Storavatnet viste lite tegn til miljøpåvirkning fra avgangsdeponiet.