Jewish Reactions to Antisemitism in Norway, 1945-1983

Abstract

Denne masteroppgaven i historie omhandler jødiske reaksjoner på antisemittisme i Norge i årene 1945–1983. Oppgavens problemstillinger er: Hvordan definerte sentrale aktører i det jødiske samfunn i Norge antisemittisme i årene 1945–1983? Hvilke strategier og metoder ble utviklet og brukt av norske jøder for å bekjempe antisemittisme? Oppgaven analyserer arkivkildemateriale, herunder dokumenter etter enkelte aktører og organisasjonsdokumenter, samt pressemateriale og kvalitative intervjuer med norske jøder. Oppgaven består av to analysekapitler som tar for seg to aspekter ved diskursen om antisemittisme i etterkrigstidens Norge: Naziantisemittisme (1945–1978) og antisionisme (1967–1983). Det første analysekapittelet omhandler jødiske reaksjoner på rettssakene mot nazister og nordmenn som hadde bistått fienden under krigen i rettsoppgjøret. Videre tar kapittelet for seg jødiske reaksjoner på ‘Swastika–epidemien’ i 1960, og rettssaken mot nynazisten Olav Hoaas i 1976. Det andre analysekapittelet omhandler norske jødiske reaksjoner på antisemittisme i lys av fremveksten av en antisionistisk bevegelse i Norge. En overordnet problemstilling for dette kapitlet er: Hvordan oppfattet aktørene sammenhengen mellom antisionisme og antisemittisme, og hva var funksjonen til pro–sionistisk arbeid i kampen mot antisemittisme i Norge? Resultatene fra oppgaven viser at norske jøder utviklet og brukte mangefasetterte strategier og metoder for å bekjempe antisemittisme etter 1945. Etter Holocaust ble ikke alle former for ekskludering og utenforskap definert som ‘antisemittisme’, selv om aktørene opplevde forskjellige manifesteringer av jødefiendtlighet. Noen av aktørene undersøkt i denne oppgaven var ledende personer i DMT, mens andre var aktivister mot antisemittisme som enkeltpersoner. Aktørene reagerte mot diskriminering i form av ekskludering fra samfunnet, for eksempel i form av mangel på rettsikkerhet. Fra slutten av 1960–tallet, anerkjente aktivister i DMT antisionisme som en legitim form for politisk debatt, men allikevel gjenkjente en viss antisemittisme i antisionistisk argumentasjon og kjempet mot den gjennom pro–sionistisk arbeid. Oppgaven legger vekt på strategiene for selvorganisering og allianse med ikke–jødiske aktører i kampen mot antisemittisme i Norge. Videre fremhever oppgaven en integrerende funksjon av å bekjempe antisemittisme, og understreker verdien av å bekjempe antisemittisme som en kamp for et demokratisk, mangfoldig samfunn.