Spesialisert kapasitetsbygging. Erfaringer og læringspunkter fra kapasitetsbygging i spesialiserte polititeam i FN-misjoner på Haiti og i Mali

Abstract

FN har brukt spesialiserte polititeam (SPT) i sin kapasitetsbygging siden Norge startet med dette i 2010 på Haiti. Bruken av slike ekspert-team er blitt en anerkjent del av FNs kapasitetsbyggingsmetodikk og har etter hvert spredt seg til flere andre misjoner. Vi finner i dag slik spesialisert kapasitetsbygging både i Den demokratiske republikken Kongo, og Den sentralafrikanske republikk og i Sør- Sudan. I Sudan ble blant annet et tysk-norsk spesialisert team, som var sendt ut til FNs misjon, evakuert av FN i mai 2023 grunnet kamper mellom regjeringsstyrker og en paramilitær gruppe (Cederkvist 2023). I denne oppgaven sees det nærmere på hvordan medlemmer av to ulike spesialiserte team har opplevd å tjenestegjøre i prosjekter på Haiti og i Mali for å hente erfaringer som ytterligere kan forbedre bruken av spesialiserte team i FNs kapasitetsbygging. Gjennom bruk av en komparativ case studie mellom prosjektene på Haiti og i Mali, kvalitative analyser av semistrukturerte intervjuer av tidligere team medlemmer, samt studier av tidligere forskning på området, fremkommer det indikasjoner om flere forbedringsområder som vil gi bedre effekter ved bruk av spesialiserte team. Funnene fra analysen viser til manglende kunnskap hos FNs egne mellomledere om hva SPT er, hvordan slike team er tenkt å fungere i feltmisjoner, samt at personlige relasjoner til ledere og sideordnede er viktigere enn hvor teamene er organisert Det fremkommer også store mangler i tilretteleggingen både i forhold til autonomi i prosjektene og ved manglende logistikkstøtte særlig når det gjelder å sikre teamene kjøretøy. Dette støtter tidligere forskning som har påvist manglende evne i FN-ledelsen i feltmisjoner til å tilpasse seg nye måter å drive kapasitetsbygging på. Avslutningsvis presenteres videre anbefalinger om å organisere slike team organisatorisk nærmere prosjekteier, gi opplæring av FNs mellomledere i prosjektarbeid og at feltmisjonene sikrer spesialiserte team bedre logistikkstøtte siden slike team har tidskritiske framdriftsplaner som ikke tillater store forsinkelser på grunn av logistiske utfordringer.

The United Nations (UN) has used specialized police teams in its capacity building since Norway deployed this capacity for the first time in 2010 in Haiti. The use of such expert teams has become a recognized part of the UN's capacity-building methodology and the UN has gradually evolved and expanded these capacities to other field missions. Today, we find such specialized capacity building both in the Democratic Republic of the Congo and the Central African Republic and in South Sudan. One of such teams, a German-Norwegian specialized police team sent to the UN mission in Sudan, was evacuated by the UN in May 2023 due to conflicts between governing forces and a local paramilitary group (Cederkvist 2023). Through analysis of how members of two different specialist police teams have experienced serving in specialized projects in Haiti and Mali, the research employed aims to gain experiences that can further improve the use of specialized teams in UN capacity building. By conducting a comparative case study of the projects in Haiti and Mali, supplied by qualitative analyzes of semi-structured interviews of former team members, as well as studies of previous research in this field, several areas of improvements that give better effects in the use of specialized police teams have been shown. Firstly, the research reveals a lack of knowledge among the UN's middle managers about what SPT is and how such teams are intended to function in field missions. Secondly, the personal relationships between team members, leaders, and subordinates are more important than where the teams are organized. Lastly, a large degree of deficiency is demonstrated in the facilitation for the teams, both concerning autonomy in the project as well as the field missions' ability to provide logistical support. This is especially shown regarding securing vehicles. These findings support previous research which has demonstrated the inability of the UN leadership in field missions to adapt to new ways of conducting capacity building. In the conclusion I suggest further recommendations, primarily to organize specialized teams in direct line under the project owner, to educate the UN's middle managers in project work and to better ensure specialized teams better logistical support due to their time-critical project plans that do not allow for major delays in their productions.