Velferdsteknologi i norske hjemmetjenester : En praxeologisk studie om statlige visjoner i møte med markedskrefter og kommunale realiteter

Abstract

Denne avhandlingen undersøker hvordan velferdsteknologi – det vil si bruken av ulike former for sensorer og alarmer i hjelpetrengende menneskers hjem – har vokst fram som et helse- og omsorgspolitisk satsningsområde i Norge. Videre søker studien svar på hvordan det kan ha seg at velferdsteknologi får høy prioritet og mye oppmerksomhet i hjemmetjenestene, og hvilke strukturerende virkninger bruken av teknologi får for pleie- og omsorgsarbeidet i hjemmetjenestefeltet, med to norske kommuner som empiriske case.

Vitenskapsteoretisk er studien forankret i den franske sosiologen Pierre Bourdieus historisk-epistemologiske og praxeologiske tradisjon og gjør bruk av tre ulike forskningsmetodikker: dokumentanalyser, observasjonsstudier og individuelle dybdeintervju. Observasjons- og intervjuundersøkelsene ble gjennomført under feltarbeidet i to norske kommuner, hvor ansatte på ulike nivå av tjenestehierarkiet ble intervjuet og også observert i sitt arbeid. Ved å observere ansatte i utøvende hjemmetjeneste ga studien også tilgang til tjenestemottakernes og deres familiers erfaringer med bruk av forskjellige former for velferdsteknologisk utstyr.

Med utgangspunkt i studiens vitenskapsteoretiske posisjon undersøkte studien velferdsteknologiens historiske opphav i lys av hjemmetjenestefeltets historie, hvor kjønnede maktstrukturer i relasjonen mellom teknologinæringen og pleie- og omsorgssektoren også fremstod som relevant å diskutere. Gjennom studien ble det klart at staten, men også teknologinæringen spilte en sentral rolle i å sette velferdsteknologi på den lokalpolitiske dagsordenen. Analyser av politiske dokumenter fra perioden 1973-2013 og analyser av teknologinæringens markedsføringsstrategier gjennom den samme tidsperioden, dannet grunnlaget for en teori om staten og næringens samvirkende roller på velferdsteknologiområdet.

I lys av Bourdieus (2000/2005) teorier om staten og det økonomiske felt argumenterer studien for at staten virker som en «dobbelt sosial konstruksjon» hvor noen sentrale teser om velferdsteknologi har vokst fram på bakgrunn av kamper i det politiskbyråkratiske felt, og at disse tesene både inkorporeres og reproduseres, men også refortolkes av ansatte i kommunale hjemmetjenester for å kunne fungere operativt i de lokale kontekstene. Videre argumenteres det for at de rådende tesene om velferdsteknologi har blitt understøttet av konkrete virkemidler fra statens side, slik som faglige anbefalinger, finansielle støtteordninger, samt tilpasning av lovverket i retning av økt teknologibruk i hjemmet hos eldre, syke og andre sårbare tjenestemottakere. I teorien om staten som dobbelt sosial konstruksjon betraktes makthaverne i det sosiale rommet som tilhørende i et produksjonsfelt hvor noen teser om en sak (doxa) gradvis transformeres til en rådende mening om saken, i dette tilfellet synet på bruk av teknologi i kommunale hjemmetjenester. Kommunale hjemmetjenester defineres i den sammenheng som et konsumpsjonsfelt hvor staten og næringens teser må refortolkes av lokale helseprofesjonelle praktikere og oversettes til konkrete tjenesteorganiseringer og sosiale praktikker.

Studien argumenterer til sist for at det er en ubalanse i fordelingen av definisjonsmakt mellom agerende i statsbyråkratiet og teknologinæringen (produksjonsfeltet) og lokalpolitiske agenter og kommunale iverksettere (konsumpsjonsfeltet). Studien viser at helsepersonell og tjenestemottakerne i hjemmetjenestene befinner seg i et spenningsforhold mellom statens og næringens idealer på den ene siden og de kommunale realitetene på den andre siden. Studien konkluderer med at misforholdet mellom produksjonsfeltets visjoner og tilgangen på ressurser i de kommunale kontekstene resulterte i belastninger og «sosiale lidelser» for de agerende i utøvende tjenester og tjenestemottakerne. De «sosiale lidelsene» kom særlig til utrykk når tekniske feil oppstod og resulterte i merarbeid for de ansatte og utrygghet for tjenestemottakerne.

The thesis examines how the use of telecare – defined as the use of a wide range of social alarms and other technical devices in home care recipients’ homes – has emerged as a central part of Norwegian health- and care policies, emphasizing the historical background and possible social reasons behind the historical process. Furthermore, the study examines the structuring effects of the use of telecare as a social practice on nursing and care work in the home care field, using two Norwegian municipalities as empirical cases.

Epistemologically, the study is anchored in the French sociologist Pierre Bourdieu’s historical-epistemological position and praxeological tradition and makes use of three different research methods: document analysis, observational studies and individual indepth interviews. The observational studies and interviews were conducted during fieldwork in two Norwegian municipalities, where employees at different levels in the service hierarchy were interviewed and observed while conducting their work. By observing employees in the home care services, the study also provided access to the service recipients' and their families' experiences with the use of different telecare devices.

Based on the study's epistemological position, the study sought answers to the question of the historical origin and development of telecare in the history of home care field, where gendered power structures emerged as another relevant perspective to discuss. It soon became clear that the state, but also the telecare industry, played active roles in placing telecare on the local political agenda. From the analysis of political documents from the time period 1973-2013, as well as the analysis of the industry's marketing strategies throughout this period of time, a theory about the state and the industry's interrelated roles in telecare evolved.

From the vantage point of Bourdieu's (2000/2005) theories about the state and the economic field, the study argues that the state acts as a "double social construction" where some central theses about telecare have emerged from struggles in the political bureaucratic field. These theses are both incorporated and reproduced by staff in the municipal home care sector, and they were also reinterpreted in order to fit into the local contexts. The second part of the "double social construction" of the state were found to be related to specific policy measures and initiatives, such as professional guidelines or recommendations, financial support schemes and legislative changes to allow for an increased use of telecare in the homes of elderly, sick or otherwise fragile service recipients.

Bourdieu’s theory of the state as a double social construction, highlights that some agents hold powerful positions in the social space and thus belong to a field of production. In the field of production certain beliefs or assumptions on a given matter are gradually transformed into governing opinions (doxa), in this case, the belief and governing opinions behind the use of telecare in the municipal sector. The municipal sector can on the other hand be regarded as a field of consumption where the governing opinions are reinterpreted by local health professionals and translated into concrete organizational structures and social practices.

The study argues that there is an uneven distribution of power between actors in the state bureaucracy and the technology industry (the production field) on one hand, and the local political agents and municipal practitioners (the consumption field) on the other. The thesis argues that the health professionals and the care recipients were faced with the consequences of the discrepancy between the policy visions and available resources in the municipal contexts and experienced “social suffering”. This was particularly the case when the technical devices failed and caused additional workload for the staff and insecurity for the vulnerable care recipients.