Et prestasjonspsykologisk perspektiv på oppgavespesifikk mestringstro og idrettsprestasjon med utgangspunkt i Banduras self-efficacy teori. En litteraturgjennomgang

Abstract

Hensikten med denne litteraturgjennomgangen er å undersøke og forklare forholdet mellom oppgavespesifikk mestringstro og idrettsprestasjon i lys av Albert Banduras teori om mestringstro. Hovedmålet for prestasjonspsykologi er å identifisere psykologiske faktorer som er relevante for å forbedre prestasjon og ytelse. Forskning innen prestasjonspsykologi og sosialkognitiv psykologi fremhever mestringstro som en avgjørende faktor for idrettsprestasjon. Mestringstro refererer til en persons tro på egne ressurser og ferdigheter, så vel som deres evne til å fullføre en eller flere spesifikke handlinger for å oppnå de målene en har satt seg. Et av de viktigste prinsippene i Banduras teori og for forskning på forholdet mellom mestringstro og prestasjon er spesifisitet. Dette er et bærende element i Banduras mikroanalytiske tilnærming og er avgjørende for valg av forskningsdesign og hvilke resultater en får. I litteraturgjennomgangen vil det også bli undersøkt om mestringstro er en prediktor for prestasjon og om ulike faktorer kan ha en medierende eller modererende effekt på forholdet mellom mestringstro og prestasjon. Det ble gjort systematiske søk i databasene PsycInfo og Web of Science som til sammen genererte ni studier. Studiene viste at det er en sammenheng mellom oppgavespesifikk mestringstro og idrettsprestasjon og at mestringstro er en signifikant prediktor for prestasjon. Det ble identifisert to moderatorer og en mediator i forholdet mellom mestringstro og prestasjon. Litteraturgjennomgangen peker på flere svakheter ved studienes forskningsdesign. Hovedsakelig ble ikke Banduras metodiske tilnærming og retningslinjer tilstrekkelig vektlagt. Dette var kanskje det mest oppsiktsvekkende funnet da dette setter spørsmålstegn ved troverdigheten til noen av resultatene. Samlet sett tyder funnene på at det er en signifikant sammenheng mellom oppgavespesifikk mestringstro og idrettsprestasjon. Imidlertid er det en utfordring at det mangler en standard for slike undersøkelser. Dette viser et behov for å utvikle en mer nøyaktig prosedyre slik at det kan gjennomføres korrekte undersøkelser på forholdet mellom oppgavespesifikk mestringstro og idrettsprestasjon. En slik prosedyre må ta utgangspunkt i Banduras definisjon av mestringstro og hans metodiske anbefalinger om en mikroanalytisk tilnærming.

The purpose of this literature review is to investigate and explain the relationship between task-specific self-efficacy and sports performance according to Albert Bandura’s self-efficacy theory. Performance psychology's main goal is to identify psychological factors that can improve achievement and performance. Research in performance psychology and social cognitive psychology, emphasizes self-efficacy as a crucial factor for sports performance. Self-efficacy refers to an individual’s belief in their own resources and abilities, as well as their ability to complete one or more specific actions in order to achieve their own goals. One of the most important principles in Bandura’s theory and for research on the relationship between self-efficacy and performance, is specificity. This is a fundamental element in Bandura’s microanalytic approach and is crucial for the choice of research design and the results obtained. This literature review will also investigate whether self-efficacy is a predictor of performance and whether different factors can have a mediating or moderating effect on the relationship between self-efficacy and performance. Systematic searches were conducted in the databases PsycInfo and Web of Science, which generating a total of nine studies. The studies indicate that there is a relationship between task-specific self-efficacy and sports performance, and that self-efficacy is a significant predictor of performance. Two moderators and one mediator were identified in the relationship between self-efficacy and performance. The literature review highlights several weaknesses in the studies’ research designs. In general, Bandura’s methodological approach and guidelines were not sufficiently emphasized. This was perhaps the most surprising finding, as it raises questions about the credibility of some of the identified results. Overall, the findings suggest a significant connection between task-specific self-efficacy and sports performance. However, a challenge exists in the absence of a standardized approach for such investigations. This demonstrates a need to develop a more accurate procedure so that properly examinations on the relationship between task-specific self-efficacy and sports performance can be conducted. Such a procedure must be based on Bandura’s definition of self-efficacy and his methodological recommendations for a microanalytic approach.