Jernalderens landskap : En regionalarkeologisk studie av gravskikken i Hardanger

Abstract

Det overordnede formålet med denne avhandlingen er å øke forståelsen av samspillet mellom landskap, mennesker og gravminner i jernalderen (500 f.Kr. – 1050 e.kr.), med utgangspunkt i landskapet rundt Hardangerfjorden i dagens Vestland fylkeskommune. Den geografiske avgrensingen har sitt utgangspunkt i naturgeografi og i historiske landskapsgrenser.

Forhistoriske graver er komplekse strukturer. Og de er komplekse strukturer preget av stor variasjon. En rekke studier fra Norge og det øvrige Skandinavia, har påvist et mylder av regional variasjon i jernalderens gravritualer. Også innad i regionene fantes det markante lokale skikker, karakteristisk for et område, en bygd eller gård. Utgangspunktet for dette arbeidet bygger på teorier omkring relasjonell ontologi, mer spesifikt symmetrisk arkeologi og nymaterialisme. Disse tilnærmingene ser på landskapet i seg selv som en aktør som både muliggjorde og hindret utformingen av gravminner. Her sees landskapet i seg selv som noe som motiverer oss mennesker til handling, i motsetning landskapet som et blankt lerret hvor hver av oss tegner sitt eget verdensbilde. Gravrøyser og gravhaugers sterke visuelle natur ga dem en strukturerende effekt på landskapet. Oppførelsen av en grav forvandlet et landskapsrom til et (meningsfylt) «sted». Jernalderens graver ble formet av sine omgivelser, og i retur formet de stedet de ble en del av. Vi bør dermed ikke betrakte gravene løsrevet fra sin lokale og regionale kontekst. Hovedproblemstillingen i denne avhandlingen kan formuleres slik: Hvilke vekselvirkninger gjorde seg gjeldene mellom landskapet i Hardanger og den regionale jernaldergravskikken? I kjernespørsmålet ligger det en grunntanke om at det finnes vekselvirkninger, en tanke som er tuftet på avhandlingens teoretiske utgangspunkt. Ca. 1500 graver utgjør det empiriske materialet.

Hovedproblemstillingen frembringer flere underproblemstillinger. En av disse er hvordan den regionale gravskikken utviklet seg gjennom jernalderen. Spørsmålet innbefatter de fysiske sporene begravelsesritualene har etterlatt seg i form av indre og ytre gravmarkeringer, og det innbefatter valg av de første gravstedene i landskapet og tilvekst over tid. Analysen av dette er gjort gjennom en induktiv systematisering av utvalgte elementer i det arkeologiske gravmaterialet. Gjennomgangen vist at Hardanger ikke var en homogen region i jernalderen, men flere steder preget av lokal praksis. På detaljnivå kan vi konkludere med at hver begravelse var historisk betinget, unik og spesifikk på sin egen måte. Det finnes likevel observerbare regionale tendenser i tid og rom.

En annen underproblemstilling er hvorvidt gravminners plassering i landskapet kan avspeile makt- og sosiale strukturer? Dette krever et overordnet blikk på hele landskapskonteksten hvor bosetning, innmark- og utmarksbruk, bevegelsesmønstre og kommunikasjon inngår, samt måten landskapet kan brukes til å kontrollere andre mennesker, eiendom og ressurser. Jeg ser en vekselvirkning mellom lokal og regional geomorfologi, vann, vegetasjon, jordbruksmark, veier, ressursområder, bebyggelse og eiendomsforhold, og den romlige utbredelsen av jernalderens gravminner. Topografien la føringer for bebyggelsen langs Hardangerfjorden, og jernalderens jordbruksbosetninger lå fordelt på steder hvor jorden var dyrkbar. Regionens mest dominerende landskapstrekk, nemlig Hardangerfjorden, hadde sterk påvirkningskraft på bosettingsmønsteret. Fjorden forente Hardanger og la grunnlag for kontakt med omverden via kysten og mot Hardangervidda i øst. Arkeologiske spor i Hardanger viser til utmarksutnyttelse fra eldre jernalder. På Hardangervidda fantes det dyr å jakte på, og i fjelldalene nedenfor fantes gode beiteområder og mulighet for ørretfiske. Den viktigste ressursen i fjellet må likevel ha vært myrmalm. Spor etter jernframstilling fra flere faser av jernalderen er registrert i randsonene mot Hardangervidda. Hardanger var også et landskap som kjennetegnes av ferdsel mellom øst og vest – og mellom bygd og fjell. Kommunikasjonslinjer i landskapet ble forsterket ved å konstruere gravminner langs dem. Store gravfelt finnes innerst i regionen, i skjæringspunktet for ferdselsveiene østover og mot utmarksressursene langs Hardangervidda. Det finnes også eksempler på samme fenomen blant enkeltstående gravminner.

Hereidgravfeltet i Eidfjord har vært særlig vektlagt i dette prosjektet. Om lag 400 graver utgjør gravfeltet i dag. Jeg har utforsket dette karakteristiske aspektet ved Hardangerregionen for å forstå motivasjonen bak å samle døde på store felles gravfelt, kontra den parallelle praksisen med enkeltliggende graver på den hver gård. Tidligere funn fra gravfeltet har vært få og sporadiske. Mange spørsmål om denne store samlingen graver har vært stående ubesvarte grunnet mangel på kildemateriale. En feltundersøkelse med formål om å fremskaffe flere data fra bakken resulterte i tre nye gravrøyser fra eldre jernalder og en flatmarksgrav fra vikingtid. I kombinasjon med eksisterende kunnskap om Hereid har disse inngått i en analyse av gravfeltet. Denne har frembrakt ny kunnskap om når gravfeltet var i bruk, variasjoner i gravskikk og gravminnenes romlige fordeling innad på feltet. Videre påpeker jeg hvordan gravene innad på Hereidgravfeltet ikke er jevnt fordelt på flaten, men organisert i klynger, og diskuterer mulige motivasjoner bak dette.

Avhandlingen er artikkelbasert, og tre artikler utgjør kjernen i studien. Artiklene representerer ulike perspektiver og analysenivå som i kombinasjon belyser avhandlingens hovedproblemstilling.

The main purpose of this thesis is to increase understanding of the interaction between landscapes, people, and burial sites during the Iron Age (500 BC – AD 1050), with a focus on the landscape around the Hardangerfjord in present-day Vestland county, Norway. The geographical boundaries of the Hardanger region in this thesis are based on natural geography and historical landscape borders.

Prehistoric graves are complex structures characterized by significant variation. Numerous studies in Norway and Scandinavia have shown a multitude of regional variations in burial rituals during the Iron Age. Local customs, characteristic of specific vicinities, hamlets, or farms, were also evident within the regions. This study is grounded in theories of relational ontology, specifically symmetrical archaeology, and new materialism, which consider the landscape an active participant that both enables and restricts the construction of burial sites. The landscape itself motivates human action, rather than being a blank canvas where individuals project their own worldview. Burial mounds, cairns and flat graves had a significant impact on the landscape, transforming spaces into meaningful "places". The burial sites were shaped by their surroundings and, in return, shaped the places they became part of. Therefore, it is essential to consider graves in their local and regional context.

The thesis presents a comprehensive study on the funerary assemblage of approximately 1500 graves in Hardanger. My main research question of is: What interactions occurred between the landscape in Hardanger and the regional Iron Age burial customs? In this lies a basic idea that there were interactions, an idea that is founded on the thesis' theoretical approach.

The main research question generates several concise objectives. One of these is how the regional burial customs developed throughout the Iron Age. The question includes the physical traces of burial rituals in the form of external and internal grave markings, and includes the choice of the first grave sites in the landscape and development over time. The analysis of this has been done through an inductive systematization of selected elements in the archaeological burial material. The review has shown that Hardanger was not a homogeneous region in the Iron Age, but in several places characterized by local practices. At detail level, we can conclude that each burial was historically conditioned, unique, and specific in its own way. There are nevertheless observable tendencies in time and space, which I review in detail.

Another objective I address in this thesis is how the location of graves in the landscape may reflect power and social structures during the Iron Age. This requires an overall view of the entire landscape context, which includes settlements, the use of the infield and outfield, movement and communication patterns, as well as the way the landscape can be used to control other people, property and resources. Local and regional geomorphology, water, vegetation, agricultural land, roads, resource areas, buildings and property conditions all enabled and limited the spatial distribution of Iron Age burials. The region's most dominant landscape feature, namely the Hardangerfjord, strongly influenced the settlement patterns. The fjord united Hardanger and laid the foundation for contact with the outside world via the coast and towards the Hardangervidda plateau in the east. Archaeological traces in Hardanger shows that the outfield was exploited from the Early Iron Age onwards. Game animals were accessible on the Hardangervidda plateau, and the mountain valleys below the plateau provided areas for grazing and fishing. The most important resource in the mountain valleys must nevertheless have been iron ore. Traces of iron production from several phases of the Iron Age have been recorded. Hardanger was a landscape characterized by traffic between east and west – and between settlements by the fjord and the mountain. Communication lines in the landscape were reinforced by constructing burial monuments along them. Large burial grounds are found at the intersection between routes towards Eastern Norway and the Hardangervidda plateau. There are also examples of the same phenomenon among isolated graves.

The Hereid cemetery in Eidfjord represents a significant case study in the thesis. About 400 graves make up the burial ground today. I was initially compelled to explore this characteristic aspect of the Hardanger region and to understand Iron Age communities’ motivation for disposing their dead on large communal burial grounds, versus the parallel praxis of constructing isolated burials on presumed farm infields. Previous finds from the Hereid burial ground have been few and sporadic. Many questions about this large collection of graves have remained unanswered due to a lack of data. A field survey at Hereid, with the aim of obtaining more data from the ground resulted in three new burial cairns from the Early Iron Age and a flat grave from the Viking Age. Combined with existing knowledge about Hereid, these have been included in an analysis of the burial ground. The new results have yielded further insight on Hereid’s lifespan, morphological variety and intrasite chorology. Furthermore, I point out how the cairns on the burial grounds in Hardanger are not evenly distributed, but organized in grave groups, rows and clusters, and discuss possible motivations behind this.

Three articles form the core of the study. The articles represent different perspectives and levels of analysis which, in combination, shed light on the thesis' main research question.