Water in the 'Dead Heart': The Impact of Water on the Colonial Development of Central Australia, 1857-1929.

Abstract

Denne masteroppgaven belyser vannets rolle i Sør-Australias koloniale utvikling av sentrale Australia mellom 1857 og 1929. Australia er verdens tørreste kontinent og selv i dag er det tørre innlandet tynt befolket. Oppgaven argumenterer for at den begrensede tilgangen på overflatevann og kolonialistene sin begrensede kunnskap om klimaet var avgjørende da de forsøkte å utvikle dette området materielt, som for eksempel gjennom innføringen av pastoralt landbruk, gruvedrift og etableringen av små bosettinger. På grunn av manglende overflatevann tillot de seg å utføre det de anså som nødvendig for å sikre økonomisk vinning, slik som å konstruere brønner, endre vassdrag and bruke urfolket sine vannressurser. Dette gjorde det umulig for dem å fortsette å leve slik som de hadde før kolonialistene opprettet en permanent tilstedeværelse i sentrale Australia.

Det tørre klimaet gjorde det umulig for kolonialistene å etablere en permanent bosetting i sentrale Australia, slik som det først var tenkt på 1800- og 1900-tallet. Det begrensede overflatevannet ga området lav bæreevne for husdyr og gunstig gullutvinning var umulig uten passende vannavhengige maskiner. Jernbanen som nådde Alice Springs i 1929; den mest folkerike byen i sentrale Australia, åpnet opp området på en ny måte og gjorde pastoralt landbruk og gruvedrift mer gunstig. Dette bidro til å gjøre det mulig for kolonialistene å bosette seg permanent i området. Det er nødvendig å forstå vannets rolle for å forstå historien til dette området, fordi det tørre og uforutsigbare klimaet gjorde det ekstremt utfordrende for australierne å utvikle innlandet på samme måte som de hadde langs kysten.