Sinking Islands, Rising Duties: Insights from theories of territory on climate exiles

Abstract

Denne avhandlingen tar for seg «klimaeksiler», mennesker som er fordrevet fordi hele territoriet deres har blitt ubeboelig på grunn av klimaendringer. Det sentrale spørsmålet i avhandlingen er om klimaeksiler bør gis de samme rettighetene som andre flyktninger. Selv om det å gi klimaeksiler de samme rettighetene som flyktninger og inkludere dem i det internasjonale flyktningesystemet vil gi dem viktig hjelp, så er det utilstrekkelig for klimaeksiler. Klimaeksiler skiller seg fra flyktninger ved at de nødvendigvis blir kollektivt fordrevet og sannsynligvis aldri kan vende tilbake til hjemlandene sine. Å gi klimaeksiler de samme rettighetene som flyktninger vil bety å hjelpe dem som individer og ikke som en gruppe. Noe som kan føre til slutten på deres eksistens som en gruppe. Gjennom en undersøkelse av teorier om territorium, ser vi betydningen av territorium for både individuell og kollektiv identitet og autonomi. Dette betyr at det er nødvendig å ha en viss grad av territorielle rettigheter over området et folk okkuperer for at de skal kunne være kollektivt selvbestemmende. Det er nasjoner med et «utfallansvar» for at de blir klimaeksiler gjennom overdreven utslipp av klimagasser, eller gjennom å ha tjent på slike utslipp. Dette gir disse nasjonene et betydeligere ansvar for å hjelpe klimaeksiler. Primært vil dette ansvaret innebære å hjelpe dem med å opprettholde deres kollektive selvbestemmelse. Den foreslåtte løsningen for å oppnå dette er en form for maktfordeling innenfor et større politisk prosjekt. Dette vil tillate klimaeksiler å opprettholde deres kollektive selvbestemmelse i et nytt område, samtidig som det ikke vil være en urimelig høy kostnad for de som har en plikt til å hjelpe klimaeksilene.

This thesis addresses the case of “climate exiles”, people displaced due to their whole territory becoming uninhabitable due to climate change. The central research question is whether climate exiles should be granted the same rights as refugees. While granting climate exiles the same rights as refugees and including them in the international refugee system would provide them with critical support, it falls short for climate exiles. Climate exiles differ from refugees in that climate exiles are necessarily collectively displaced and can likely never return to their homelands. Granting climate exiles the same rights as refugees will only help them as individuals and not as a collective. This can lead to the end of the climate exiles existing as a group. Through an examination of theories of territory, we see the significance of territory for both individual and collective identity and autonomy. Meaning that having some degree of territorial rights over the area a people occupy is necessary for that people to be collectively self-determining. Since there are nations with outcome responsibility for them becoming climate exiles through excessive emissions of greenhouse gasses, or having profited from such emissions, this grounds stronger remedial responsibility towards climate exiles. Specifically, a responsibility to help them sustain their collective self-determination. The proposed solution for achieving this is a form of power sharing within a larger political project. This will allow the climate exiles to sustain their collective self-determination in a new area while not being an unreasonably high cost to those with a duty to help the climate exiles.