Selvivaretakelse blant miljøterapeuter i barnevernsinstitusjon

Abstract

Målet med denne masteroppgaven er å undersøke selvivaretakelse blant ansatte som jobber tettest på ungdommene i barnevernsinstitusjon – miljøterapeuter. Miljøterapeutene har en viktig og utfordrende jobb. De skal hjelpe unge som opplever store kriser i sine liv. Ansatte utsettes for fysiske og psykiske belastninger i arbeidet, og forskere har vært opptatt av slike negative konsekvenser av å jobbe i barnevernsfeltet. I kjølvannet av dette har tema selvivaretakelse fått økende oppmerksomhet.

Ved bruk av kvalitativ metode, har jeg intervjuet fem miljøterapeuter i offentlige barnevernsinstitusjoner. Jeg har utforsket hva som erfares og oppleves som viktig for miljøterapeuters selvivaretakelse, hva det betyr å ivareta seg selv som miljøterapeut i barnevernsinstitusjon, og hva som er viktige forutsetninger for miljøterapeutenes selvivaretakelse.

Funnene tyder på at flere aspekter er viktige for miljøterapeutenes selvivaretakelse. I lys av både en individ- og en relasjonsorientert teori om velbefinnende («well-being») samt empowerment-teori, argumenterer jeg for at selvivaretakelse er en dynamisk prosess. På den ene siden er selvivaretakelse en personlig oppgave, der miljøterapeutenes kjennskap til seg selv, egne behov og grenser, setter rammene for hva selvivaretakelse betyr for dem. Jeg finner også at holdninger og bevissthet rundt tema, samt kunnskap og erfaring, er viktige forutsetninger for deres selvivaretakelse. Samtidig tyder funnene på at et finslig og gjensidig samspill i miljøterapeutenes relasjoner til kollegaer og ledere, og strukturer rundt miljøterapeuten, er viktige for miljøterapeutenes selvivaretakelse.

The goal with this master’s thesis is to examine self-care among the employees working closest to the youths who live in child welfare residential care institutions – milieu therapists. Milieu therapists have an important and challenging job. They are set to help youth who experience major crises in their lives. Employees are exposed to physical and mental stress, and researchers have been concerned with such negative consequences of working in child welfare. Self-care has received increasing attention in the wake of this.

In using qualitative methods, I have interviewed five milieu therapists in public child welfare residential care institutions. I’ve explored what milieu therapists experience and perceive as important for self-care, what self-care entails for milieu therapists in child welfare institutions, and what are important prerequisites for milieu therapists’ self-care.

Findings suggests that several aspects are important for milieu therapists’ self-care. Considering both an individual oriented- and a relational oriented theory of well-being, as well as empowerment theory, I argue that self-care is a dynamic process. On the one hand it is a personal task where milieu therapists’ knowledge of themselves, their own needs, and boundaries, sets the framework for what self-care means to them. I also find that attitudes towards and awareness of the topic, as well as knowledge and experience, are important prerequisites for their self-care. On the other hand, my findings suggests that a fine and mutual interaction in milieu therapists’ relations with their colleagues and leaders, and structures around the milieu therapist, are important for milieu therapists’ self-care.