Flernivåstyring i bærekraftig byutvikling; et studie av Framtidens byer og Bergen

Abstract

Etter at fokuset skiftet fra det globale til det lokale for hvor man skal klare å løse klimaproblemet, har man også innsett at den beste måten å få ned utslippene på er gjennom en bærekraftig utvikling av byen. Byen inneholder mange viktige område som krever bærekraftig omstilling, mens det området som oppfattes som mest avgjørende er transportsektoren (inkludert areal). Forskning viser derimot at Norges transportsektor ikke er bærekraftig. Flere understreker at problemet ligger i sektorens fragmenterte ansvarsfordeling, og kommunenes prosessuelle og institusjonelle barrierer. Derfor konkluderes det med at det trengs mer samordning mellom de aktørene som har transport som interesse- og ansvarsområde, hvis man skal klare å øke kommunens gjennomføringsgrad av en bærekraftig transportutvikling. I dette studiet tar jeg utgangspunkt i et byutviklingsprogram som er formet etter et flernivå-perspektiv. Jeg skal finne ut om en slik styring og organisering, har muligheten til å hjelpe norske kommuner med gjennomføringen av en bærekraftig transportsektor. Teorien som ligger til grunn for studiet er Marks og Hooghe multi-level governance type 1 og type 2. Dataen består av kvalitative intervjudata, samt en dokumentanalyse. I analysen gjennomgås det hvordan programmet iverksettes, hvilke aktører som er tilknyttet de to areal- og transportnettverkene, og hvordan samspillet mellom aktørene har fungert i praksis. Deretter diskuteres det om programmet har klart å oppnå den ønskede samordningen som var idéen bak programmet, og på hvilken måter Bergens deltakelse i programmet har ført til en effektivisering i kommunens klima-arbeid. Funnene viser at samarbeidet på tvers av offentlig og privat sektor ikke har vært særlig bra, mens samordningen mellom myndighetsnivåene (stat og kommune) har vært bedre. Jeg konkluderer med at de viktigste resultatene for Bergen kommunes del i forhold til de institusjonelle/prosessuelle barrierene, har vært kunnskap om bærekraftig transportplanlegging, samt opprettelsen av interne nettverk i kommunen. Foruten om resultater som kan kategoriseres innenfor institusjonelle/prosessuelle, vil jeg også konkludere med at programmets kanskje viktigste bidrag har vært de nye kontaktene som kommunen har fått på bakgrunn av sin deltakelse i det nasjonale areal og transportnettverket.