Revolusjon og maskulinitet: Jacques-Louis David og ideelle mannskropper 1784-1794

Abstract

Spørsmålet som blir diskutert i denne masteroppgaven er hvordan menn og maskulinitet ble framstilt i perioden omkring den franske revolusjonen. Materialet jeg bruker for å belyse problemstillingen er et utvalgt av Jacques-Louis Davids malerier fra perioden før og like etter den franske revolusjonens utbrudd. De utvalgte verkene er fra tiåret 1784-1794. David (1748-1825) regnes som en av de største og mest betydningsfulle kunstnerne omkring revolusjonen. Han støttet den, var aktivt medlem i Jakobinerklubben og personlig venn av Maximilien de Robespierre, lederen for Terrorveldet. David var en tilpasningsdyktig og nyskapende kunstner, som klarte å opprettholde sin kunstneriske karriere under flere politiske omveltninger og styresett. David og andre kunstnere søkte tilbake til antikken for å hente inspirasjon til sine malerier. Heroiske menn og døende martyrer ble gjennomgående motiver, men framstillinger av androgyne eller «feminiserte» mannskropper spilte også en viktig rolle. Dette var en periode der blant annet mannlig død fungerte som et virkemiddel både politisk og kulturelt, i kunsten og samfunnet generelt. Jeg drøfter hvordan de revolusjonære lederne forsøkte å kartlegge og propagere ideelle maskuliniteter. Kunsthistorikeren Abigail Solomon- Godeau hevder ideell maskulinitet i den visuelle kulturen sent 1700- til tidlig 1800-tallet består av en todeling, nemlig en «maskulinisert» maskulinitet og en «feminisert» maskulinitet. Jeg drøfter hennes teori opp mot billedmaterialet og søker å nyansere hennes synspunkter.